For akkurat elleve år siden kunngjorde den Europeiske Investeringsbanken (EIB) at den ville låne penger gjennom et nytt instrument, for å finansiere videre utlån til prosjekter innen fornybar energi og energieffektivitet. Det nye instrumentet var det første av det vi i dag kaller grønne obligasjonslån, hvor midlene er øremerket miljøvennlige investeringer.

Elleve år senere har markedet vokst til å omfatte gjeld til en verdi av 335 milliarder dollar. Blant utstederne finner vi alt fra norske kraftselskaper til store internasjonale aktører som Tesla og Apple, men også kontroversielle obligasjonslån fra oljeselskapet Repsol, og kullgigantene Polen og Indonesia.

Et sentralt prinsipp er at den grønne merkelappen skal følge lånet og dets anvendelse, fremfor å bedømme utsteder.

Formålet med grønne obligasjonslån er å stimulere til grønne investeringer. Man håper at miljøbevissthet vil bidra til høy etterspørsel, som videre reduserer lånekostnaden for bedriftene. Det er heller ikke til å stikke under stol at både utstedere og fondsforvaltere kan sole seg i glansen av en miljøvennlig profil. Derimot har vi foreløpig få bevis for at lånekostnaden faktisk er blitt lavere.

I en analyse vi i DNB Markets publiserte nylig, finner vi ingen nevneverdige forskjeller i kredittpåslag mellom grønne og vanlige obligasjonslån i det norske markedet for nye obligasjonsutstedelser.

I det svenske markedet ser vi tendenser til at kommuner kan låne litt billigere i det grønne markedet, med en prisdifferanse på rundt tre basispunkter, altså 0,03 prosentpoeng, i gjennomsnitt.

Også i internasjonale markeder har man slitt med å påvise en «grønn emisjonspremie», men man observerer at grønne obligasjonslån ofte gjør det litt bedre i annenhåndsmarkedet.

Dagens grønne obligasjonsmarked er mangelfullt. Obligasjoner er stort sett et nullsum-spill mellom utsteder og investor. Billigere finansiering ville medføre lavere avkastning for investorene som kjøper grønne obligasjoner. Man ville dermed bli straffet for å velge grønt.

Man kan selvsagt argumentere for at man vil oppleve lavere misligholdsrisiko når man investerer i noe fremtidsrettet, og at dette kan rettferdiggjøre lavere kredittpåslag.

Vi ser imidlertid at alle grønne obligasjonslån i det norske markedet inneholder klausuler om kryssmislighold, mot utstedernes vanlige obligasjonslån. Ryker ett, ryker alle. Dette kan være med på å forklare fraværet av en prisdifferanse mellom grønne og vanlige obligasjonslån.

Grønn prosjektfinansiering med egen sikkerhet kan derimot være et fungerende unntak.

Vi etterlyser med andre ord et sterkere bånd mellom risiko og avkastning og mener at det er mer hensiktsmessig å skille mellom grønne og ikke-grønne selskaper, fremfor enkeltlån. Over tid er det nærliggende å tro at grønne selskaper vil klare seg bedre i møte med strengere klimareguleringer. Det vil gi bedre gjeldshåndteringsevne, bedre kredittrating og billigere finansiering.

Vi tror dermed at synliggjøring av grønne utstedere vil være en mer effektiv vei mot målet.

Det grønne skiftet krever kapital: Verden trenger investeringer for til sammen 93.000 milliarder dollar i perioden 2015–2030 for å utvikle en bærekraftig infrastruktur, ifølge anslag fra Den globale kommisjonen for økonomi og klima. OECD venter at årlig emisjonsvolum av grønne obligasjoner kan komme opp i 620–720 milliarder dollar innen 2035.

Gjeldsfinansiering med miljøformål er kommet for å bli, men i en av vår tids største utfordringer er det viktig at virkemidlene optimaliseres.(Vilkår)

– Selve rosinen i pølsen
Porsche Cayenne Turbo er helt ny under skallet. Det ser bare ikke slik ut.
02:02
Publisert: