Vi gikk klar av den store forbrukssmellen. Gjeldsregisteret stakk hull på forbrukslånsballongen akkurat i tide. Og vi ser nå at de aller fleste husholdningene gradvis reduserer sin usikrede gjeld. I samme periode ble det en bråstopp i de renteøkningene vi for bare ett år siden så for oss skulle komme, og vi så at boliglånsrentene stupte.

Rentefallet er nok en viktig forklaring på hvorfor forbruksgjelden faller raskt.

Endre Jo Reite
Endre Jo Reite

Samtidig som sparingen øker, ser vi at det er en stor gruppe som faller stadig dypere ned i økonomiske problemer. Det vises gjennom økende antall gjeldsordninger, og nå sist også på hvordan inkassoselskapene melder om at flere sliter med å betale nødvendige hverdagskostnader som bompenger, telefoni og strøm.

Mange har pekt på behovet for bedre saksbehandlingskapasitet og flere gjeldsrådgivere tiltar. Vi ser selv i vår bank at det er et stort udekket behov for å hjelpe folk å få kontroll over økonomien når gjelden tårner seg opp.

Det seiler opp et behov for å ruste opp myndighetene sin gjeldsrådgivingstjeneste, men jeg stiller meg også spørsmålet om hvem som skal betale. Regningen er nemlig ikke begrenset til det umiddelbare behovet for rådgivning og hjelp til nær en halv million personer, men også de negative konsekvenser dette har på alt fra arbeidssituasjon og helse.

Bekymringer over ubetalte regninger, ødelagte fremtidsdrømmer og kampen for å holde en fasade hen tror er nødvendig i forhold til omgivelser og arbeidsgiver, koster mye.

Arbeidsgivere betaler også en høy pris for gjeldsutfordringene. Vi vet at bekymringer for økonomi henger tett sammen med fysisk og psykisk helse. Jeg mener det er viktig at flere arbeidsgivere enten selv, eller gjennom bedriftshelsetjenesten løfter frem bekymringer for økonomi som en av årsakene til fravær. Ved å ta opp temaet og øke takhøyden for å snakke om økonomiske problemer kan man redusere denne skjulte milliardregningen av gjeldsbyrden.

I mange tilfeller vil også arbeidsgiver kunne veilede i løsninger slik at et økonomisk problem ikke vokser seg enda større og mer uhåndterlig slik at gjeldsofferet også ender med å falle ut av arbeidsmarkedet.

Når vi summerer opp kostnader til gjeldsrådgiving, og til sykefravær knyttet til betalingsproblemer, er det store spørsmålet hvem som skal betale.

Er det riktig at det offentlige tar en stadig større regning for å gi råd til kunder som har fått låne for mye av for mange, eller er det naturlig at deler av regningen finner veien tilbake til forbrukslånsaktørene?

De aktørene som har vært mest aggressive i sine forsøk på å tjene penger på å gi uforsvarlige lån, bør plukke opp noe av regningen. En enkel måte å innføre dette på, vil være å vedta en avgift basert på de lånene en forbrukslånsbank samlet har gitt til folk som har vist seg ikke å kunne betale.

Her må man ta med både lånene som nå er misligholdt, og de som er solgt videre til inkassoselskaper. Med en slik avgift kan man sikre at forbrukslånsaktører også er med på å betale kostnadene for aggressive utlån.

Det er ingen tvil om at kundene som har lånt for mye allerede tar det meste av kostnadene for valgene sine selv gjennom usikkerhet. Derimot bør mer av det fellesskapets del av regningen dekkes av dem som har forårsaket problemet.

Som på alle andre områder er det innenfor forbrukslån og kreditt riktig at skadevolder betaler.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.