I lederartikkelen 11. januar tar Dagens Næringsliv opp finanstilsynets kritikk av DNBs kredittvurderinger ved forbrukslån. Det er et viktig tema, som fortjener ytterligere belysning.

Regler om kredittvurdering av forbrukere har to overordnede formål.

For det første skal man unngå en utlånsvekst som skaper finansiell ustabilitet. Å følge opp dette er kjernen i finanstilsynets mandat.

Vebjørn Wold
Vebjørn Wold

For det andre skal en ikke sette den enkelte kunden i en økonomisk uholdbar situasjon. Dette formålet ivaretas – i teorien – gjennom en plikt til kredittvurdering i finansavtaleloven § 46b. Brudd på § 46b kan, med mindre låneopptaket ble frarådet, medføre at lånebeløpet settes ned.

Som mange har påpekt, bidrar det skjeve styrkeforholdet mellom kunde og bank til at disse bestemmelsene får lite realitet. Kreditor går til første rettsinstans, gjerne et forliksråd, og får dom for sitt krav uten at det skjer en vurdering av om kredittvurderingsplikten og frarådingsplikten er overholdt.

Eventuelt går man rett til namsmannen og får raskt utlegg i skyldners inntekt eller eiendeler.

Norsk prosessrett – slik den etter min kjennskap praktiseres i dag – medfører at norske forbrukere selv må ta opp kampen i rettsapparatet for at bankenes eventuelt manglende kredittvurdering skal få konsekvenser.

Kredittvurderingsplikten gjennomfører imidlertid EUs forbrukerkredittdirektivs artikkel 8. Vi har mange år med EU-rettspraksis om domstolers ansvar for å håndheve europeisk forbrukerrett «ex officio» – på eget initiativ.

EU-domstolen tok faktisk i OPR-dommen fra 2020 eksplisitt stilling til hvorvidt overholdelse av kredittvurderingsplikten skulle vurderes av nasjonale domstoler. Her ble de uttalt at når en bank saksøker på bakgrunn av en kredittavtale, må domstolen av eget tiltak vurdere om kredittvurderingsplikten er overholdt og eventuelt trekke konsekvensene av brudd.

Om domstolene ikke gjør dette, vil en «effektiv beskyttelse av forbrukeren» ifølge EU-domstolen bli umulig.

Denne linjen skal norske domstoler følge. Det skal altså ikke noe være noe krav til at forbrukeren selv gjør gjeldende at kredittvurderingsplikten er brutt og/eller bestrider kravet som sådan.

For rene namssaker – der banken ikke går veien om domstolene – er rettstilstanden på EU-nivå noe mer uavklart, men også der bør nyere rettspraksis fra EU-domstolen anspore til nærmere vurderinger av tvangsfullbyrdelsesloven § 7–2 a) og f) som hjemmel i forbrukersaker.

Det er rom for en viss diskusjon om den nøyaktige rekkevidden av EU-domstolens doktrine om forbrukerprosess, men det fremstår høyst tvilsomt om dagens praksis følger EØS-rett, som jo er gjeldende norsk rett.

OPR-dommen er for så vidt relativt fersk, men den fulgte i realiteten bare opp 21 års praksis om EU-forbrukerrettens prosessuelle konsekvenser. Den er en del av en større utfordring norske myndigheter virker å ha med å ta inn over seg europeiske føringer for sivilprosess og tvangsfullbyrdelse på forbrukerområdet.

For illustrasjon kan man se til forarbeidene til ny finansavtalelov. Her finner man ingen behandling av det prosessuelt særegne med EØS-forbrukerrett. Tvert imot virker Justisdepartementet (på side 216 av proposisjonen) å legge til grunn at «vanlig» norsk sivilprosess gjelder for saker mellom bank og forbrukerkunde. Dette vil altså ofte ikke være tilfelle.

Finanstilsynets vurderinger av hva som er forsvarlig kredittvurdering er ikke nødvendigvis identisk med finansavtalelovens og forbrukerkredittdirektivets regler om forholdet mellom bank og kunde. Men man kan spørre seg om hvilken praksis vi kunne ha fått rundt kredittvurderingsplikten om norske domstoler hadde tatt sitt ansvar for selvstendig bruk av EU-forbrukerretten på alvor.

Mon tro om bankene da hadde kunnet leve med en slik slepphendt praksis?

Og kanskje Finanstilsynets jobb ble enklere?

Mon tro om bankene da hadde kunnet leve med en slik slepphendt praksis?

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.