Under gjeldende norsk rett kan ingen som ikke er et finansforetak eie mer enn 25 prosent av en norsk bank. Det er gode grunner til at det er slik.
Skipsreder og bankeier Axel Herlofson hadde behandlet Arendals Privatbank som sin egen lommebok inntil den gikk konkurs i 1886 og dro med seg Arendals sparebank – landets fjerde største – i dragsuget samme år.
Både inntekter og formue falt dramatisk i Arendal og omegn de neste årene. Johs. G. Torstveits bok «Storsvindel, bankkrakk og nytt politisk parti» er kilden, og den anbefales for interesserte lesere.
Herlofson hadde bygget seg opp en stor seilskuteflåte og hadde lånt mye mer penger fra sin privatbank og nabosparebanken enn den øvrige ledelsen i banken hadde oversikt over. Banken hadde begrensninger i hvor stort største engasjement kunne være. De ble brutt med et volum på mer enn ti ganger til hovedeieren, og dessuten brutt overfor to andre eiere også.
En kommentar i Morgenbladet fra november 1874 så kritisk på eierformen og muligheten for at den lille eiergruppen kunne berike seg på den nystartede bankens bekostning.
Under finanskrisen for vel ti år siden ble det avslørt at fire danske banker hadde drevet med uforsvarlig utlånsvirksomhet – og feilet. Fra utsiden kunne man observere en uvanlig høy utlånsvekst. I etterkant kunne man lese triste eksempler på ulovlig rådgivning og utlånsvirksomhet.
En håndverker kom for å låne én million kroner. Han måtte låne to millioner kroner for å få lån, og én av dem skulle investeres i bankens aksjer. Dette ble gjort for å øke verdiene av bankens aksjer, noe som ledelsen og eierne ville tjene på. Da banken ble krisehåndtert, ble aksjene verdiløse, og kunden satt igjen med dobbelt så stort lån som han hadde ønsket seg.
En hovedeier som eier både bank og andre bedrifter, kan bli fristet til å berike seg
Et legitimt ønske fra et holdingselskap, for eksempel «private equity»-selskaper («oppkjøpsfond»), er å kunne øke sitt investeringsunivers, fra i dag å være begrenset til å eie minoritetsposter. Dagens eiere kan kortsiktig oppnå høyere avkastning fordi nye investorgrupper kan komme på banen og kan være villige til å betale mer for aksjene.
En hovedeier som eier både bank og andre bedrifter, kan imidlertid bli fristet til å berike seg ved å yte kreditt til seg selv og sine selskaper, slik at eieren kan «gire» sine posisjoner og dermed gape over mye mer enn han egentlig har kapasitet til.
Husk at en bank i sin natur er høyt giret. En norsk bank vil typisk ha i underkant av ti prosent egenkapitalandel (uvektet), mens det ikke er uvanlig å se omtrent fem prosent i land rundt oss.
Advokater og rådgivere søker å skaffe mer forretning sammen med sine kunder – samt å være med på å rydde opp igjen etter problemene de har vært med på å skape. Hvis man gjør et nettsøk på «eierskapsbegrensninger bank», dukker det opp en kommentar fra et advokatfirma som har skrevet offentlig om behovet for å få fjernet begrensningene (det bryter angivelig med EU-rett). Det fremgår ikke for hvem advokatfirmaet har ytret denne meningen, men det fremgår ganske klart hvem man frir til.
Andre vil være tjent med å opprettholde eierskapsbegrensningene. Bankens øvrige kunder og kreditorer vil alltid være tjent med at ikke en hovedeier har andre økonomiske interesser enn avkastning. Det samme gjelder myndigheter, skattebetalere, arbeidstagere og andre som er tjent med å unngå økonomiske kriser – heriblant langsiktige eiere.
Argumenter man kan høre fra dem som vil få opphevet begrensningene, inkluderer at EU ikke har slike begrensninger, at begrensningene nå er overflødige siden vi har krisehåndteringsregelverk («resolution regime»), og at man alltids kan regulere det man ønsker å oppnå på andre måter. Det siste er et klassisk argument som man benytter når man vil privatisere gevinsten og sosialisere nedsiden.
Jeg mener at det er bedre med enkel regulering enn avansert regulering, og at det er bedre å fjerne en mulighet til svindel enn å lage et finmasket system for å fange det opp.
Krisehåndteringsregelverket kan kanskje forhindre at skattebetalerne må betale for neste bankkrise – men da vil kreditorene måtte ta regningen i stedet. Jeg tror resultatet vil bli en delt regning.
For ordens skyld: Synspunktene som fremkommer i denne kommentaren er Stokstads egne, og representerer ikke nødvendigvis arbeidsgiveren DNB Markets' vurderinger.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.