Vi starter med det første, åpenbare laget på løken: Hvis det er en valuta, hvorfor er det ingen verdiskaping som understøtter verdsettelsen? Og hvis valutaen hadde vært understøttet av verdiskaping, hvor er maktapparatet som skal kunne inndrive disse verdiene?
Som valuta er den fundamentale verdien null.
Det er nå etablert et avledet, finansielt instrument, et såkalt derivat, som gir eksponering til verdiutviklingen på bitcoin, en «exchange traded note» (ETN) som gir investoren såkalt syntetisk eksponering. Den eneste grunnen til at et slikt syntetisk produkt kan eksistere, er at det er lettere å omsette enn det underliggende papiret.
Smak på det: En valuta er så vanskelig å omsette at det er lettere å handle eksponeringen syntetisk mot et meglerhus.
De neste lagene vi skreller av er ulike former for verdipapirer. Hvis kryptovaluta er en obligasjon, hvorfor er det ingen kupongrente og ingen forfallsdato?
Som obligasjon er verdien lik nåverdien av forventet fremtidig kontantstrøm – som er null.
Hvis det er en aksje, hvorfor er det intet utbytte og ingen inntjening som kan gi håp om fremtidige utbytter?
Som aksje er verdien null.
Så er det likevel slik at kryptovaluta har vært priset som dot.com-aksjer på slutten av 90-tallet. Og kryptovalutaene har noen åpenbare suksessfaktorer som kan være med på å forklare hvorfor folk lar seg forlede: De finnes i begrensede mengder, og det brukes av mange som argument for at de må ha verdi – man må forte seg å få tak i varen før det er for sent. Virkeligheten er den samme for en aksje, eller en obligasjon. Verdien kan likevel være null, som mange har erfart.
En begrenset mengde av noe verdiløst forblir verdiløst.
Kryptovaluta fremstår attraktivt for å omgå offisielle kanaler. Alt fra hvitvasking fra kriminalitet, skatteunndragelser og terrorfinansiering, via fravær av fungerende offisiell valuta (for eksempel i Zimbabwe), til mistillit til sentralbankenes uansvarlige ekspansive pengepolitikk, kan være grunner til at folk ikke ønsker offisielle betalingskanaler.
En suksessfaktor som går igjen i mange typer svindel er at det er mest attraktivt å svindle folk som har noe å skjule, for de ønsker i utgangspunktet ikke å anmelde.
Vi kommer heller ikke unna teknoeufori, spillegalskap og manglende kunnskap som drivende faktorer. I disse dager stiger aksjer som inneholder ordene fintech, blockchain, crypto eller coin irrasjonelt mye sammenlignet med sammenlignbare aksjer. Mange elsker gambling – enten kasinoet selger tradisjonelle pengespill, lånefinansierte derivatinvesteringer («contract for difference») eller luft. Luft kan komme i form av kryptovaluta eller pyramidespill som «The 5 percent community». Sistnevnte ble jo heller ikke presentert som et pyramidespill, på grunn av tilleggsfunksjoner som skulle tåkelegge at grunnleggerne ble rike. De første som kom inn, tjente noe, og de siste til å delta ville tape alt.
En artig observasjon de siste ukene er avskiltingen av den amerikanske kryptobanken Arisebank, hvor myndighetene la beslag på selskapets eiendeler dagen etter at sjefen uttalte at det ikke var behov for å regulere eller ha innskuddsgaranti på grunn av den desentraliserte strukturen som gjorde at ingen andre enn innskyterne ville ha tilgang til midlene. Så feil kan man ta.
Myndigheter og andre kritikere har begynt å ta tak i nettopp sikkerhet, samt miljøaspektet ved at bitcoin-mining er svært energikrevende.
Jeg oppfordrer dessuten alle som har interesse av å forstå mer om fenomenet, til å lese Financial Times' fabelaktige Alphaville-blogg. Den har en underseksjon dedikert til kryptovaluta, ved navn ICOmedy (ICO står for «initial coin offering», et ordspill for valuta og børsnotering, på engelsk «initial public offering»).
Jeg liker best å analysere kredittrisiko og verdien av kredittobligasjoner, men måtte denne gangen se nærmere på kryptovaluta. Jeg fant ingen kjerne i løken.(Vilkår)
