«New Setbacks, Further Policy Action Needed» er den talende, og lite optimistiske tittelen på pressemeldingen fra Det internasjonale pengefondet (IMF) om utviklingen i verdensøkonomien. Det høres ut som en reprise fra de økonomiske nyhetene de siste årene.

Problemet er kombinasjonen av de to forholdene som nevnes i IMFs tittel. Nye tilbakeslag er ille. Behov for ytterligere politisk handlekraft er minst like ille. Krisen har ført til politisk handlingslammelse, både i Europa og USA. Politikerne klarer ikke å bli enige om hvem som skal ta regningen for problemene, og bruker krisen til å presse hverandre til å løse krisen. Dermed har IMF nok en gang måttet nedjustere sine anslag for verdensøkonomien.

I USA vokser offentlige utgifter i en rasende fart. Demokratene og republikanerne klarte ikke å bli enige om en innstramningsplan. I stedet bandt de seg til masten ved å gjøre en avtale om at dersom de ikke blir enige, så vil budsjettet automatisk kuttes med mer enn fire prosent av bnp i 2013. Nå er det valgkamp og ingen tilnærming mellom de to partene om hva som er en god plan. IMF anslår den økonomiske veksten neste år til 2,3 prosent, og et automatisk kutt tilsvarende fire prosent vil føre til nye nedgangstider.

Det USA trenger er politiske tiltak som vil øke inntektene og kutte utgiftene i fremtiden, ikke i dag. Klarer ikke demokratene og republikanerne å bli enige om det, risikerer de at USA renten går opp og USA blir det landet som dominerer nyhetsbildet med sine gjeldsproblemer.

Også i eurolandene blir krisen brukt til å presse frem en løsning. Tyskerne håper at hvis krisen blir verre, vil Hellas og andre land bli presset til en skikkelig opprydning. De gjeldstyngede landene og mange andre håper at dersom krisen blir verre, vil tyskerne komme dem til unnsetning. Det bør de slutte med. Tyskerne ønsker å redde euroen. Tyskerne har tjent mye på eurosamarbeidet. Og tyskerne trenger gode naboer med økonomisk vekst. Men det er langt derfra til å garantere for naboens gjeld. De fleste vil nøye seg med å gi gode råd og litt nødhjelp.

Britiske politikere og økonomer har vært de fremste til å rope på tyskerne. For et par uker siden var den britiske finansministeren på forsiden av Financial Times to dager på rad. Den første dagen ga han uttrykk for sin frustrasjon over at ikke tyskerne gjorde mer for å redde de andre landene i euroområdet. Dagen etter svarte han på spørsmål om en europeisk bankunion. Da avviste han på det mest bestemte at Storbritannia ville være med på å redde andre lands banker. Indignert svarte han at han kunne ikke pålegge britiske skattebetalere en slik risiko. Det sier det meste om hvor langt de som kritiserer tyskerne selv er villig til å strekke seg.

Men det er ting eurolandene kan gjøre, og IMF har mange forslag. De kan lansere pensjonsreformer som reduserer den fremtidige gjeldsveksten og øker sannsynligheten for at landene kan betale den gjelden de allerede har. De kan få på plass et regime for nedleggelse av banker og felles tilsyn, slik at faren for at en bankkrise lammer unionen reduseres. Sentralbanken kan fremdeles kutte renten flere ganger. Og de landene som har problemer, eller kan få problemer, kan vedta reformer som skaper økonomisk vekst i fremtiden. En gjeld som vil bety mislighold uten vekst, kan godt være bærekraftig med vekst.

Dessuten, gjeldslandene må innse at problemene er deres. Spillet om regningen må slutte, og det slutter i alle fall ikke før de som drakk vinen, viser at de faktisk forstår at den er deres ansvar. Først da er det håp om hjelp fra dem som nøyde seg med et glass vann.

Les også: «Spanskesyken» truer Australia (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.