Angela Merkel har sittet med makten i Tyskland siden høsten 2005. Hun har regjert samtidig med fire amerikanske presidenter, fire franske og fem britiske statsministere. I løpet av hennes 16 år som forbundskansler, er Tyskland blitt for Europa det USA tidligere var for verden: en uunnværlig makt.
Den tyske nøkkelrollen har ikke vært etterstrebet, men skyldes landets økonomiske styrke og Merkels forsøk på å håndtere det siste tiårets mange kriser. Det har forskjøvet det politiske tyngdepunktet i EU fra Brussel til Berlin. Hvorvidt Merkels pragmatiske, skrittvise og til dels reaktive krisehåndtering, døpt Merkel-metoden, har fordypet eller dempet effekten av de mange kriser som kom på hennes vakt, strides kommentatorene om. Mye kunne muligens vært håndtert bedre, men også langt verre. Den globale finanskrisen som rystet Europa, skapte splittelser og uro i eurosamarbeidet. Ukrainakrisen endret forholdet til Russland. Flyktningkrisen ga surstoff til høyrepopulistiske partier, også i Tyskland. Brexit ga «dødsstøtet» til tanken om europeisk integrasjon som en irreversibel prosess. Valget av Donald Trump til USAs og den «frie» verdens uvillige leder, gjorde det ikke enklere. Merkel ble utpekt som den liberale ordens redningskvinne. Det sies at Trumps valgseier var utslagsgivende for at hun stilte som kansler i en fjerde periode. Denne ble på grunn av høyrepopulistenes AfDs fremmarsj preget av politisk uro hjemme og hennes avgang som partileder.
I 2020 rammet pandemien. Nok en gang vendte tyskerne seg til sin «krisekansler». Ved inngangen til valgåret 2021 sier 84 prosent at hun gjør en god jobb. For dem er «Mutti» ensbetydende med stabilitet. I EU har Merkel befestet Tysklands rolle som unionens reelle leder gjennom et vellykket tysk formannskap. Hun leverte et langtidsbudsjett for EU, inklusive et hjelpefond for de verst koronarammede landene på 750 milliarder euro finansiert av felles låneopptak, en brexitavtale og en foreløpig løsning på rettstatsproblematikken med Polen og Ungarn. Merkel forhandlet samtidig på plass en omstridt investeringsavtale mellom EU og Kina. Den gikk ikke upåaktet hen i USA, hvor man ønsker en felles holdning til Kina. Enkelte spør om dette var Merkels avskjedsgave til EU, eller egen eksportnæring, fremfor alt en pandemirammet tysk bilindustri som hentet nær en tredjedel av sin fortjeneste i Kina før pandemien.
Forholdet til Kina er ett av flere hinder for en «reset» i det tysk-amerikanske forholdet som Trump vanskjøttet. Trump forsto ikke at multilateralt samarbeid ligger nedfelt i etterkrigs-Tysklands dna. Ei heller at USA og et EU som han uttrykte var USAs fiende, ses som garantisten mot tysk «alenegang». Etter 1945 ble USA helt avgjørende for tysk sikkerhet og det frihandelssystemet som begunstiget Vest-Tysklands eksportrettede økonomi. Dette la igjen grunnlaget for en raus velferdsstat og et stabilt demokrati for første gang i tysk historie. Det var USA som sammen med Sovjetunionens Mikhail Gorbatsjov, godtok tysk enhet mot innledende fransk og britisk motstand. «For det vil vi alltid være takknemlige», sier østtyske Merkel.
Tross stor begeistring i Berlin for Bidens valgseier, har Trumps «America First» etterlatt mistillit til USAs demokrati og lederskap. Fra Berlin hører man stadig oftere at USA er en utfordring på linje med Russland og Kina. Det er urovekkende hvis Europas sterkeste økonomi ikke klarer å skille mellom nære allierte og fjerne kramkarer.
Enkelte uenigheter som har preget det tysk-amerikanske forholdet under Trump, vil ikke forsvinne med ham. Det kan dessuten bli mer krevende å forsvare tyske egeninteresser uten Trumps udiplomatiske opptreden. Kina er kun en reell interessemotsetning, og vil trolig tilta i styrke gitt tysk industris behov for kinesiske markeder og produksjonskapasitet fremover. Og selv om EU allerede i 2019 omtalte Kina som en «strategisk rival», har Tyskland nølt lenge med å legge begrensninger på Kinas tilgang til tysk høyteknologi og 5G-nettverk. Russland er et annet problemområde. Der USA og europeiske allierte ser gassrørledningen Nord Stream II gjennom geopolitiske briller og en undergraving av Ukraina og andre transittlands sikkerhet, holder Merkel fast ved at dette er et rent kommersielt anliggende.
At USAs politikere fra begge partier har støttet og innført sanksjoner på selskapene som bygger rørledningen, har Merkel gjentatte ganger uttalt er uakseptabel. Spørsmål om lave tyske forsvarsbudsjetter og byrdefordelingen i Nato, vil heller ikke forsvinne. Merkels etterfølgere vil ha en like krevende oppgave med å forklare at Tyskland med sine store handelsoverskudd ikke kan innfri sitt løfte fra Wales-toppmøtet i 2014 om å benytte to prosent av bnp på forsvar innen 2024.
En erfaren politiker som Joe Biden vil trolig vise større forståelse enn forgjengeren for at tysk historie og hensynet til intern europeisk maktbalanse kan vanskeliggjøre en dobling av tyske forsvarsutgifter innen 2024. Men det vil kreve imøtekommelse på andre områder. Fremfor alt en felles forståelse for de trusler man står overfor. At Kina bruker teknologi og silkeveifinans, og Russland energi for geopolitisk vinning, er to slike trusler. Det betyr ikke at man skal unnlate å samarbeide med de to om felles utfordringer som klima og pandemier. Men det betyr at de strategiske utfordringer verdens demokratier står ovenfor, vil kreve et valg også fra Europas største økonomi.
Merkel bør derfor gripe det mulighetsvinduet en proeuropeisk administrasjon i Washington åpner, til å styrke og modernisere det transatlantiske partnerskapet, som i sin tid åpnet for tysk enhet og Merkels vei inn i politikken.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.