Det er hevet over enhver tvil at vi trenger flere hender i arbeid. Færre barn fødes, vi blir stadig flere eldre, og handlingsrommet i økonomien blir mindre og mindre. I Norge er det nå litt over fire personer i arbeidsfør alder per person over 67 år. I 2060 vil dette tallet være redusert til 2,2. For å håndtere dette, trenger vi flere i jobb; vi må skape mer og inkludere flere.

Samtidig omfattes nesten så mange som én av tre offentlig ansatte av særaldersgrenser. Dette er aldersgrenser som i praksis pålegger dem å fratre sin stilling flere år før den vanlige aldersgrensen i offentlig sektor (70 år), uten noen form for skjønnsmessig vurdering.

Regjeringens forslag er enkelt: Du skal få gå av ved dagens særaldersgrense om du vil, du beholder pensjonen din akkurat som i dag. Men hvis du ønsker å jobbe videre – og fyller kravene i stillingen – skal du få mulighet til det.

Det er ingen hemmelighet at flere fagorganisasjoner er kritiske, men de nevner ikke at det er delte meninger også blant deres egne.

Fagforbundets leder, Mette Nord, er kritisk, men så sent som i januar 2018 skrev Fagforbundets forhandlingsleder følgende: «Fagforbundet har krevd at plikten til å gå av ved for eksempel fylte 65 år blir fjernet lenge, men vi har ikke rukket frem i forhandlingene (…) dette bør være en rettighet for dem som er slitne, men ikke en plikt for dem som ønsker å jobbe lenger». (Fagbladet, 26. januar 2018).

I samme blad er et medlem av forbundet like tydelig. Vedkommende jobbet som autorisert psykiatrisk helsefagarbeider, og var helt enig i at sliterne burde kunne gå av før, men som han skrev:

«Jeg sliter med å forstå hvorfor vi som ikke er slitere skal straffes for at sliterne skal få det som de fortjener. For meg føles det som en straff – eller kanskje aldersdiskriminering – når jeg ikke har noe vern mot å bli sagt opp (…)».

Og han fortsatte: «Hvorfor skal arbeidsgiver sitte med makten til å gi oss sparken uten grunn, bare fordi vi har hatt bursdag seksti-noen ganger, mens de må gi oss en grunn så lenge vi er yngre enn seksti-noe? Det sliter jeg med å forstå» (Fagbladet 24. januar 2018).

Et annet eksempel er Finn Abrahamsen, tidligere politioverbetjent i Oslo. Han valgte som 57-åring å gå over til det private, fordi han visste han snart ble tvunget til å fratre. I dag er han i full sving som etterforsker, i en alder av 71 – med mange oppgaver han kunne utført i sin gamle jobb. Abrahamsen ville – og kunne åpenbart – gjerne ha fortsatt, og det er mange som ham. Motiverte og dyktige arbeidstagere som fortsatt har mye å gi. «Man slutter jo ikke å tenke selv om man passerer 60. Veldig mange har mye å gi fremdeles (…).» (TV 2, 16. juni i fjor).

Regjeringen mener det er på høy tid at de som kan og vil jobbe lengre, får lov til det. Vi foreslår derfor å øke valgfriheten til den enkelte arbeidstager ved å fjerne plikten, men beholde retten til å gå av når særaldersgrensen inntrer. På denne måten opprettholdes muligheten til å gå av, for dem som har behov for det, samtidig som de som har helse og motivasjon til å jobbe lenger, får mulighet til å bidra inntil den alminnelige aldersgrensen treffer.

Den ansatte får velge, ikke staten som arbeidsgiver.

Den ansatte får velge, ikke staten som arbeidsgiver

Særaldersgrensene ble i sin tid innført for å ivareta de med spesielt fysisk eller psykisk slitsomme jobber, og de som har yrker der det trengs ekstra god fysikk og årvåkenhet. Politi, brannmenn, helsepersonell og militæret er blant de største yrkesgruppene som er omfattet.

Samfunnet har utviklet seg mye siden de gjeldende særaldersgrensene ble satt. Vi lever lenger og er friskere. Å ha generelle regler som tvinger enkelte yrkesgrupper ut av jobb tidligere enn andre, er ikke lenger treffende.

Mange som når særaldersgrensen har uvurderlig kompetanse, god helse og attpåtil en sterk vilje til å fortsette i jobben sin. Når slike ansatte spør om å få jobbe noen år til, bør svaret være et rungende «ja». «Ja», fordi det er bra for den enkelte ansatte, som fortsatt ønsker å være en del av arbeidslivet. «Ja», fordi det er bra for den enkelte arbeidsgiver som får beholde en motivert og erfaren medarbeider. Og ja, det er utvilsomt bra for Norge at flere er med å dra lasset.

Arbeiderpartiet sier bastant nei til forslaget, og har til og med lovet å reversere det umiddelbart om de kommer til makten. Et usedvanlig klart løfte fra et parti som for tiden sliter med å ha klare budskap.

Det er verdt å merke seg at et av Arbeiderpartiets klareste valgløfter dermed er dette: De skal gjeninnføre en plikt for arbeidsgiver til å sparke en ansatt «uten grunn» fordi han eller hun «har hatt bursdag seksti-noen ganger», selv om vedkommende ønsker å jobbe videre, og fyller kravene i stillingen.

Jeg lurer på hvorfor det er god politikk for norske arbeidstagere.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.