Det er vel kjent at sentralbankene kan trykke penger. Men hvor utrolig det enn høres ut, er de ikke alene om det.

Hvis du får innvilget et lån på én million kroner i DNB, er beløpet ved et tastetrykk klart til å brukes. Dette er penger som er nye. De er ikke flyttet fra et annet sted.

Øyvind Thomassen
Øyvind Thomassen

Nye penger driver opp prisene på eiendom og verdipapirer, og får girede investeringer til å fremstå som mer solide. Dette gir ytterligere kredittvekst. Men den samme mekanismen virker med motsatt fortegn i en nedtur. Privat pengetrykking kan derfor forsterke svingningene både i aktivapriser og i realøkonomien.

Saldoen på kontoen din er en gjeldspost for DNB. Samtidig har banken fått en ny eiendel, tilgodehavendet på én million. Bankens balanse, eller samlede fordringer, er blitt én million større, mens egenkapitalen – forskjellen mellom fordringer og gjeld – er uendret.

Det merkelige og vidunderlige med ny gjeld er at ved et trylleslag har debitor fått penger å rutte med, mens kreditor er akkurat like rik som før.

Kreditt smører maskineriet ved å flytte inntekt frem i tid. Husholdninger kan kjøpe bolig basert på forventet lønn. Uten lån kan en bedrift bare kjøpe innsatsfaktorer for penger den allerede har tjent. Da er det lett å gå glipp av lønnsomme salgsmuligheter i fremtiden.

Men kreditt kan også gi grobunn for spekulasjon og ustabilitet.

Siden tilbudet av tomter og bygninger endrer seg sakte, gir mer lån til eiendomskjøp høyere priser. Dette øker så verdien av kreditorenes pant for tidligere lån. Låneporteføljen fremstår som sikker, selv om gjeldsmassen blir stadig større.

Gjeldsfinansierte kjøp av verdipapirer har en tilsvarende effekt. Større etterspørsel samlet sett driver prisene opp, slik at hver investors portefølje blir mer verdt.

Anta for eksempel at en investor har eiendeler for ti millioner kroner, hvorav ni millioner er finansiert med gjeld. Egenkapitalen er én million, og giringen – altså eiendeler delt på egenkapital – er ti. Giringen viser hvor følsom egenkapitalen er for svingninger i eiendelenes verdi.

Hvis eiendelene blir fem prosent mer verdt, er egenkapitalen 1,5 millioner. Nå er giringen nede i syv. For å opprettholde en giring på ti, må investoren låne ytterligere 4,5 millioner til å kjøpe nye aktiva, slik at samlede eiendeler bringes opp i 15 millioner.

Slik gir høyere priser anledning til å ta opp mer gjeld med tilsynelatende uforandret risiko. Dermed oppstår en positiv tilbakekobling mellom gjeld og aktivapriser.

Problemet er at effekten også går i motsatt retning hvis prisene skulle falle. Et fem prosent fall i aktivaprisene i eksempelet reduserer eiendelene til 9,5 millioner, og egenkapitalen til fem hundre tusen. Nå er giringen 19, men kan bringes tilbake til ti ved å selge eiendeler for 4,5 millioner kroner og betale ned lån. Hvis dette gjelder mange investorer, presses aktivaprisene nedover.

Men noen begrensninger må det vel være på bankenes evne til å trykke nye penger?

La oss si du bruker lånet i DNB til å kjøpe en båt. Når du betaler, godskrives selgerens konto i Handelsbanken med én million. Men saldoen på en innskuddskonto er en gjeldspost for banken. Hva får Handelsbanken i bytte for å påta seg denne forpliktelsen?

Svaret er at DNB overfører én million kroner i såkalte reserver fra sin konto hos Norges Bank til Handelsbankens konto hos Norges Bank, samtidig som kundens innskudd på samme beløp flyttes til Handelsbanken.

Siden DNB samlet har langt mindre reserver enn innskudd, reduserer dette forholdstallet mellom gjenværende reserver og innskudd i banken. Etter hvert ville DNB slippe opp for reserver, og ikke lenger kunne gjøre opp for seg, hvis banken fortsatte å gi nye lån.

Men hvis båtselgeren bruker pengene til å kjøpe en hytte, og hytteselgeren har konto i DNB, flyttes samme sum i motsatt retning. Da motregnes de to beløpene, og ingen flytting av sentralbankreserver er nødvendig.

I hvilken grad bankene kan trykke nye penger, avhenger dermed av tilgangen på innskudd og annen finansiering.

Først av alt må imidlertid banken finne noen som vil låne. Stigende aktivapriser motiverer husholdninger og bedrifter til å ta opp mer lån, hvilket bidrar til enda høyere priser, til gjensidig glede for kreditor og debitor.

Men i nedgangstider er det helst de med betalingsvansker som ønsker mer lån. Verdien av lånesikkerhet faller, finansiering blir vanskeligere å oppdrive og det er større kredittrisiko. Bankene strammer inn og økonomisk aktivitet og priser på eiendeler faller enda raskere.

For å unngå oppbygging av slik sårbarhet, burde en fornuftig regulering sørge for at bankenes pengetrykking ble holdt strammere i tømme.

Kreditt kan også gi grobunn for spekulasjon og ustabilitet

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.