Oberstløytnant Dag Henriksen skriver i DN 20. juli at han er uenig med hovedkonklusjonen i min kronikk av 5. juli, nemlig at norsk basepolitikk er moden for skraphaugen.

Premisset for min konklusjon var at Russland etter 24. februar har avslørt hva slags naboland det egentlig er. Under Putins ledelse har Russland vist seg å være det klart mest blodstenkte regimet i verden. Kreml driver en gammeldags erobringskrig der hensikten om å legge under seg landområder – det vil si annektere territorium som det internasjonale samfunnet anerkjenner at tilhører en annen suveren stat – på ingen måte er skjult. Sist gang et land i Europa førte en slik krig var det Nazi-Tyskland, hva angår både målsettinger og brutalitet.

Nordmenn flest har åpenbart skjønt dette. Nå er oppslutningen om Nato 96 prosent, og 80 prosent av befolkningen mener Putin er den største trusselen mot verdensfreden. Det norske folk ser nå Russland slik som det er. Og det er de ikke alene om.

Finlands statsminister Sanna Marin sa det enkelt: «Det viste seg at Russland ikke var den naboen vi trodde vi hadde». I Natos nye strategiske konsept omtales Russland som den mest betydningsfulle og direkte trussel mot de alliertes sikkerhet og mot fred og stabilitet i det euroatlantiske området.

Vi snakker nå om et Russland som har tydeliggjort at det er et brutalt, uforutsigbart, aggressivt og imperialistisk diktatur som daglig begår groteske krigsforbrytelser. Legg også til jevnlige dårlig skjulte trusler om bruk av atomvåpen.

Overfor Norge har Russland allerede truet med oppsigelse av delelinjeavtalen, gjennomført gjentatte dataangrep, økt blokkeringen av GPS-signaler som sivil luftfart er avhengig av og ekspandert antallet skyteøvelser til havs nær Norge. Det er også verdt å ta med seg at den Moskva-tro biskopen i Murmansk har uttrykt at Sør-Varanger er et russisk-ortodokst område.

Det er denne post-24. februar-forståelsen av Russland, samt konsekvensene for Norge av å ha en slik nabo, som oberstløytnant Henriksens artikkel ikke gir tilstrekkelig plass.

Oberstløytnant Henriksen skriver blant annet at: «I det lange perspektiv ønsker vi lavspenning, folk-til-folk samarbeid, integrert handel, større forståelse for hverandre og alle gode mekanismer som kan redusere faren for krig.»

Dette er forskjønnende ønsketenkning. Illusjonen om det «snille» og tross alt «fornuftige» og «forretningsmessige» Russland er avgjort sendt på historiens skraphaug. Det er fullstendig illusorisk å tro at videreføring av norsk basepolitikk skulle kunne påvirke Russland i positiv forstand. Det er ikke Norge, men Russland som ensidig har smadret alle muligheter for å kunne oppnå det oberstløytnant Henriksen ønsker seg – lavspenning.

Det er fullstendig illusorisk å tro at videreføring av norsk basepolitikk skulle kunne påvirke Russland i positiv forstand

Uavhengige sivile organisasjoner i Russland er blitt fullstendig undertrykt og de som fortsatt er virksomme støtter Putins krig. Det er ene og alene Russlands ansvar å begynne å opptre på en slik måte at landet en gang i fremtiden kan regnes inn i den europeiske sivilisasjon.

Det er liten grunn til å være optimistisk angående Russlands fremtid også på lengre sikt. De fleste seriøse russlandsforskere ser ingen stor opposisjon mot Putin. Det er nærmest utenkelig at noen utenfor Putins nærmeste krets vil etterfølge ham. Det finnes også sterke nasjonalistiske strømninger i Russland som mener at det nåværende regimet er for ettergivende overfor omverden. Ifølge Henry Kissinger ville fremveksten av et demokratisk og liberalt Russland være å trosse den historiske tyngdekraften alle land er underlagt.

Norge må ta inn over seg at vi vil grense til post-24. februar-Russland i mange år fremover. Norsk utenriks- og sikkerhetspolitisk tenkning bør snarest ta preg av dette.

I Madrid konkluderte alle Natos ledere med at det trengs et sterkt fremskutt forsvar med evne til å nekte Moskva muligheten til å okkupere territorium. Det er med dette bakteppet at jeg foreslo å skrote den norske basepolitikken. Nato-styrker i Finnmark ville kraftig styrke komponenten «avskrekking» i norsk sikkerhetspolitikk på særlig to måter. For det første ville evnen til å nekte fiendtlige styrker tilgang til norsk territorium bli mye mer troverdig, og faren for at et stort antall norske borgere skulle havne under russisk okkupasjon følgelig bli vesentlig mindre. For det andre ville Nato åpenbart være involvert i kampene fra første sekund.

Bekymringen som enkelte har luftet om at man kunne få en konflikt som er «for stor for Norge» og «for liten for Nato» ville ikke lenger være like relevant. Det er vel ikke bare Finland som har innsett at Russland viste seg å være en annen nabo enn man trodde, eller?(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.