Vi lever i en tid som vil avgjøre Europas skjebne i generasjoner. Krisen gjelder både vår sikkerhet og vår økonomi. En av de tyngste beslutningene EU må ta i løpet av de neste ukene, er hvor raskt importen av russisk olje og gass skal stanses. Uavhengig av hva beslutningen blir, er vi moralsk forpliktet til å gjøre det vi kan for å hjelpe.

Eksport av gass og olje sikrer Russland inntekter som finansierer import. Denne finansieringen er antagelig viktig for Russlands evne til å fortsette krigføringen. Særlig den europeiske gassimporten er både vesentlig for Russland og en akilleshæl for Europa. I fjor sto russisk gass for rundt 45 prosent av samlet gassimport til EU-landene.

Jon Nicolaisen
Jon Nicolaisen (Foto: Javad Parsa)

Energikrisen i Europa har vært i emning lenge. Da vi i tillegg fikk en forholdsvis kald vinter med lite vind, nedstengning av tyske atomkraftverk og til slutt krigsutbruddet i Ukraina 24. februar, gikk gassprisene gjennom taket. Spotprisene på gass tilsvarte i begynnelsen av mars en oljepris på over 400 dollar per fat.

Europeiske myndigheter står i et dilemma. De må sikre forsyningen av energi, men samtidig redusere importen fra Russland så mye og så raskt som mulig.

En grunnleggende utfordring er at mesteparten av gassforbruket i Europa er umulig å erstatte på kort sikt. Det er ikke mer enn rundt 10–15 prosent av gassen som brukes i kraftsektoren. Derimot er EU-landene helt avhengige av gass til oppvarming. Mesteparten fraktes i rør direkte til husholdninger og næringsliv.

For dette oppvarmingsmarkedet finnes det ikke alternative energikilder tilgjengelig på kort sikt.

Det er mulig å erstatte russisk gass med flytende naturgass – lng –fra Nord-Amerika og Persiabukten (særlig Qatar). Men EUs kapasitet for lng-import er begrenset. Foreløpig kan ikke lng erstatte hele volumet av russisk gass.

Vi vet ikke nå hvordan EU vil gå frem. Skulle importen av russisk gass bli stanset raskt, må den gassen som er igjen trolig rasjoneres – eller bli priset prohibitivt høyt. Det ville føre til at europeiske husholdninger må leve i kalde hus gjennom flere vintre.

Alternativet er å fase ut importen av russisk gass mer gradvis i løpet av de neste årene. Men selv det vil kreve en betydelig og kostbar omstilling, både direkte i gassmarkedet og i den europeiske kraftsektoren.

Norge har en nøkkelrolle, både i gass- og kraftmarkedet. Vi kommer til å eksportere så mye gass vi kan. All tilgjengelig kapasitet på norsk sokkel utnyttes langt på vei allerede. På lengre sikt kan antagelig gassfeltene i nordområdene (herunder Snøhvit-feltet) bidra noe gjennom økte forsyninger av lng. Men det vil ikke være mulig å erstatte russiske gassleveranser med norske. Derimot kan økt norsk kraftproduksjon over tid bidra til å løse noen av Europas utfordringer.

EU trenger norsk kraft, i tillegg til gassen.

Krigen i Ukraina og den europeiske energikrisen setter den hjemlige debatten om kraftkabler og strømpriser i et underlig lys. Eventuelle ensidige norske tiltak som begrenser krafteksporten, vil fremstå som dypt usolidariske og uakseptable for våre nærmeste allierte og handelspartnere. Norge kan ikke være tjent med en slik politikk.

Vi må nå bygge ut mye, ny fornybar kraft så snart som mulig. Rammevilkårene må avklares, slik at det blir mulig for næringslivet å planlegge prosjektene rasjonelt. For å være bærekraftige må utbyggingene være lønnsomme for samfunnet. Helst bør vi bygge ut vannkraft og landfast vindkraft, fordi det er billigst og mest driftssikkert, og resten helst som bunnfast havvind.

Vindkraft fra flytende installasjoner er det dyreste og mest usikre alternativet.

Etter en utbygging vil Norge normalt ha et kraftoverskudd som kan eksporteres. Da trenger vi kabler til utlandet. Alternativene – å la vindmøller stå stille eller selge kraftoverskuddet innenlands til lave priser – vil gjøre mange av investeringene ulønnsomme. Da risikerer vi både at det grønne skiftet uteblir her hjemme, og at Europas kraftsystem samlet sett blir sårbart. Dette er ikke en farbar vei.

Omstillingen som Europa står foran, krever samordning over landegrensene. Det hadde åpenbart vært en fordel for alle parter hvis det hadde vært mulig for aktørene i Norge og norske myndigheter å ta direkte del i den planleggingen EU nå skal i gang med.

Det reiser spørsmålet om det i lengden kan forsvares å sitte på utsiden når beslutninger tas. Hvis energipolitikk nå for alvor er blitt sikkerhetspolitikk, kan det dessuten bli nokså risikabelt.

Kronikken bygger på notatet «Europas energikrise», tilgjengelig på Civitas nettsider.

Vindkraft fra flytende installasjoner er det dyreste og mest usikre alternativet

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.