Energikommisjonens hovedbudskap signaliseres i tittelen på NOU rapporten: «Mer av alt – raskt!». Det er behov for å øke produksjonen av fornybar kraft i form av sol- og vindkraft på land, oppgradere og utvide vannkraften og på sikt å bygge ut store volum med havvind og trappe opp investeringer i energieffektivitet radikalt.
Kommisjonen har som mål 40 terawattimer (TWh) ny kraftproduksjon og 20 TWh energiøkonomisering (ENØK) innen 2030.
Etter hvert må nettet og produksjonen trolig dobles. Derfor må Statnett og nettselskapene få mandat til å bygge fremtidens nett, ikke flikke på det gamle.
Kraftsektoren er samfunnsmessig infrastruktur. Den avgjør om vi når overordnede mål for samfunnsutviklingen: klimamål og grønn omstilling. Vil man ikke være med på en massiv utbygging av fornybar kraft, kan man ikke nå klimamålene!
Nordpools pris bestemmer hva som er bedriftsøkonomisk lønnsomt, mens energipolitikken må sørge for at investeringer som er samfunnsøkonomisk lønnsomme gjennomføres.
Dette er et paradigmeskifte.
EU og Storbritannia har innsett at det grønne skiftet ikke er mulig hvis spotprisene skal styre ombyggingen av kraftsystemet. I EU ser det ut som man sikter mot et system der Brussel regulerer drift kortsiktig gjennom spotmarkedet og utveksling over kablene.
Medlemslandene får ansvar for det viktige og vanskelige: at det bygges nok kapasitet, både regulerbar og ikke regulerbar produksjon, at prisene til forbrukerne flyttes fra marginalkost til mer å gjenspeile kostnadene og samtidig ivareta forsyningssikkerheten.
Dette fremkommer i et høringsnotat fra EU som kom i januar. Det gir større handlingsrom for Norge enn hva som var klart da kommisjonen arbeidet.
Vi, som resten av Europa, trenger virkemidler som lukker gapet mellom bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsomhet. I England går staten inn med lange kontrakter for å styre valg av teknologi, volumet av ny kraft, og for å få ned kostnadene med å bygge denne kraften. Alle medlemsland i EU har ulike ordninger med samme mål.
Energikommisjonen anbefaler at Norge må ta i bruk tilsvarende statlig garanterte kontrakter for havvind. Hittil har spotprisene vært tilstrekkelig for utbygging av kraft på land. Her har utfordringen vært politisk motstand mot vind- og vannkraft.
En del av Energikommisjonens mandat var å vise hvordan vår vannkraft, sammen med rikelige tilgang på annen «fornybar kraft fortsatt skal være et konkurransefortrinn for norsk industri». Anbefalingen er at vi bør ha større eksport i et normalår enn det som kreves for forsyningssikkerheten.
Prognosene fra Statnett og andre viser derimot at vi blir netto importør fra 2027.
På lang sikt, når havvinden kommer inn i store mengder, kan dette endres. Men det er samfunnsøkonomisk meningsløst å bygge ut store volum havvind der alle kostnadene bæres av norske forbrukere, mens kraften eksporteres for å fylle kablene når det blåser i Nordsjøen og spotprisene er svært lave.
Slik kablene drives i dag, smitter prisene fra Storbritannia og Tyskland direkte inn i det lille norske markedet. Beregninger fra NVE viser at dersom Norge skal etablere et vesentlig lavere prisnivå, må vi ha en netto eksport på 30–40 TWh.
Alternativet vil være å endre den måten prisene smitter på mellom land.
Endring i driften av kablene forutsetter at begge parter er enige og tjent med en endring. Det ser ikke ut som om EU går i den retningen.
Dagens kabler mot Tyskland og Storbritannia ble begrunnet med at de ville utjevne prisene (øke prissmitten). I fremtiden må kabler – inkludert eventuell oppgradering i 2026 av de eldste danmarkskablene – begrunnes med at det er et kostnadseffektivt virkemiddel for grønn omstilling og leveringssikkerhet.
Det synes åpenbart at Europa er på vei bort fra priser til forbrukerne styrt av kortsiktige, marginale produksjonskostnader. Forbrukerne trenger fastpriser som helt eller delvis gjenspeiler kostnadene. Prisene til forbrukere er på ulike vis regulert av myndighetene i Europa.
Den norske modellen der husholdningene får spotpris på timebasis, er en ekstremvariant. Vi vil fortsatt ha noen av de høyeste prisene i Europa dersom man ikke vil endre den måten prisene settes til forbrukerne på.
Oppsummert er det i norske interesser å opprettholde et effektivt spotmarked for driften av vannkraften. Vi trenger utveksling med andre land for å ivareta forsyningssikkerhet, men ikke for å maksimere prissmitten. Vi trenger ikke marginalpris fra kablene direkte til forbrukerne.
Oppfølgingen av Energikommisjonen vil derfor dreie seg om hvordan vi organiserer prissettingen til forbrukere.
For å skape politisk akseptable priser og rammebetingelser som gjør tilstrekkelig ny kraftproduksjon lønnsom, har vi stor frihet innenfor EØS-avtalen og Acer-samarbeidet.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.