Det finnes skatter du betaler med glede og det finnes skatter som er så dårlig utformet at de skaper langt mer problemer enn det de bringer inn.
Selv om de fleste nyhetsartiklene om skatt handler om hva du kan gjøre for å redusere skatten, ønsker de fleste at vi har skatter. Det er jo greit med fri helse og utdannelse, samt å kunne hjelpe trengende.
Den perfekte skatten er den vi betaler med glede. De fleste får litt lykkefølelse av å kjøpe en is, en bedre middag eller et nytt klesplagg og bekymrer seg lite over at de samtidig betaler en skatt. Denne skatten, merverdiavgiften, innbringer langt mer enn den samlede inntektsskatten. Den er nesten usynlig og vi kan ikke krangle oss unna den. Inntektsskatten oppfattes også som rettferdig av de fleste og den blir også inndrevet på en effektiv måte ved at pengene er trukket før vi mottar lønnen vår.
Det finnes noen skatter som skaper mye støy og det som kjennetegner disse, er at de er dårlig utformet.
Et eksempel på en dårlig skatt er vindusskatten som man innførte i England på slutten av 1600-tallet. En kreativ sjel kom på at den kunne innføre en eiendomsskatt som avhenger av antall vinduer. Siden store hus normalt har flere vinduer enn små hus, og de fattige ikke eide hus, så ville dette være en effektiv måte å få inn skatt på fra de bemidlede.
Skatteinnkreveren trengte ikke engang å gå inn i husene. De kunne bare spasere forbi og telle antall vinduer og dermed kreve inn skatten. I starten virket dette bra. Men etter hvert dalte inntektene. Myndighetene satte opp skattesatsen, men så gikk det ikke lang tid før de dalte igjen.
Det viste seg at folk tilpasset seg. På eldre hus begynte man å mure igjen vinduene, og på nybygg brukte man færre vinduer og konstruerte til og med vinduer som kunne lyse opp to rom samtidig. Skattemyndighetene var pirkete, og selv små luftehull ble regnet som vindu og dermed ble disse tettet igjen.
Mindre lys og ventilasjon medførte at de som bodde der ble mer rammet av epidemier. Og selv om hensikten var å ramme de rike, var det fattige som endte opp med å leie leilighetene med minimalt av lys og ventilasjon.
I Norge har vi lykkes med oljeskatten, som gjør Equinor til en av de største skattebetalerne i verden.
I det siste har det kommet skatteforslag som minner mer om vindusskatten. Den foreslåtte grunnrenteskatten for sjømatnæringer er en av disse.
En annen er skattene på aksjeinntekter. Når disse kryper nærmere førti prosent, er nok tanken å ramme de rikeste. Men igjen treffer man feil.
Se for deg to personer som har spart lenge i aksjefond. Den ene har spart tre millioner kroner, og nå er verdien det doble. Den andre har ti ganger så store tall. I teorien må de betale samme skatt, men i praksis vil den rikeste unngå aksjeskatten. Hvorfor?
Jo, den med minst midler må begynne å betale skatt etter å ha tatt ut tre millioner, mens den andre kan ta ut det tidoble før det blir skatt.
Vi ser litt av den samme tendensen med arveavgift. De med store formuer kan bare lage en b-aksje og dermed overfører de verdien skattefritt til neste generasjon, samtidig som ungdommen ikke får noe kontroll.
Den meste betente skatten de siste årene er formuesskatten. Det skyldes ikke at den inndriver mye penger. Formuesskatten har brakt inn mindre inntekter de siste tyve årene enn hva momsinntektene har gitt de siste ti månedene. Den største svakheten er at den rammer skjevt.
Noen betaler formuesskatten basert på virkelige verdier, mens andre betaler den basert på verdier som bare utgjør et par prosent av de virkelige verdiene.
I boken «Rebellion, Rascals and Revenue» drøfter forfatterne Michael Keen og Joel Slemrod et system hvor folk selv rapporterer reell markedsverdi av eiendelene sine. For å sikre at man ikke oppgir for lav verdi har myndighetene en opsjon til å kjøpe selskapene til noe over denne verdien.
Det betyr at hvis noen oppgir en altfor lav verdi, må de selge selskapene sine til en spottpris. Det kan være vanskelig for skattemyndighetene å avsløre dette, men de kan jo alltids leie inn hjelp fra noen «private equity»-selskaper (oppkjøpsfond, red.anm.).
I praksis vil nok sånne saker gå til rettsbehandling og ende opp med straffeskatt heller enn at selskapet selges, men dette er trolig et system som kan fungere.
Det beste med en sånn løsning er at man får et mer rettferdig system – samt at satsene kan komme betydelig ned.
Når jeg tråler gjennom Kapitals sin liste over Norges rikeste, finner jeg at de reelle verdiene i gjennomsnitt er syv ganger så høye som ligningsverdiene. Det indikerer at med et sånt system vil man kunne senke formuesskatten til én promille og likevel få inn nesten like mye skatt.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.