Ukraina-krisen har aktualisert en rekke folkerettslige spørsmål: Om Krims folkerettslige status, Russlands rolle i Øst-Ukraina og om Vesten ga bindende løfter til Gorbatsjov om at Nato ikke skulle ekspandere østover. Videre: Om Ukraina ikke har etterlevd Minsk 2-avtalen fra februar 2015, gir dette Russland grunnlag for å gripe inn?
Først om Nato-utvidelsen: Noe bindende løfte om ikke å utvide østover, ble ikke gitt. Derimot ble Gorbatsjov i 1990–91 ledet til å tro at Nato ikke ville gå for en slik utvidelse. Men i årene som fulgte, kom østeuropeiske land selv til orde, og deres standpunkt ble tidlig klart: De ville inn i Nato, og de likte dårlig tanken på at dette var en sak som skulle avgjøres uten at de selv fikk et ord med i laget. Nato skiftet kurs. Det folkerettslig avgjørende i denne diskusjonen er uansett at staters selvbestemmelsesrett også omfatter retten til å velge alliansetilknytning.
Hva så med Minsk 2? Ingen av partene i konflikten har etterlevd, eller har kunnet etterleve, alle punktene i avtalen. Blant annet skulle «alle utenlandske væpnede avdelinger, [utenlandsk] militært utstyr og leiesoldater» trekkes ut av området. Til tross for beviser på det motsatte, benekter Russland at landet har styrker i Øst-Ukraina. Hvordan kan landet trekke tilbake styrker og utstyr som altså ikke finnes? Russland motsier seg selv: Landet kan ikke bruke tolkningen av det landet fastholder er en indre ukrainsk konflikt, som folkerettslig grunnlag for selv åpent å gripe inn med væpnet makt.
Når det gjelder Krim, fastholder Ukraina og Nato-landene at Russlands annektering av Krim var og er ulovlig. Mot disse klare standpunktene er det røster som hevder at situasjonen er mer komplisert. Argumentasjonen baserer seg dels på at den russiske majoritetsbefolkningen på halvøya ønsket å være en del av Russland, dels på en problematisering av Krims tilhørighet til Ukraina som sådan.
Om statusen til Øst-Ukraina opptrer ulike varianter av en argumentasjon om at befolkningsgrupper har rett til selv å velge sin statstilhørighet. Det trekkes også inn at den russiske minoriteten i Ukraina angivelig blir utsatt for diskriminering.
Det er ikke folkerettslig hold i noen av disse argumentene for Krims og Øst-Ukrainas vedkommende. Ukrainas grenser og Ukrainas territorielle integritet er like ukrenkelige som Norges, eller for den saks skyld Russlands. Om dette hersker det simpelthen ingen tvil – og det internasjonale samfunnet er forpliktet til å legge dette til grunn.
Ukrainas grenser og Ukrainas territorielle integritet er like ukrenkelige som Norges, eller for den saks skyld Russlands
Grunnlaget ligger i det folkerettslige prinsippet om staters territorielle suverenitet. Av dette følger så forbudet mot å bruke væpnet makt mot en annen stats «territorielle integritet eller politiske uavhengighet» (FN-paktens artikkel 2 (4)). Forbudet rammer også trusler om bruk av makt.
Selvsagt finnes det unntak fra maktforbudet – men ingen bestemmelser finnes som kan hjemle den russiske bruken av væpnet makt eller trusselen om bruk av væpnet makt overfor Ukraina.
Russland hevder at Kosovos løsrivelse fra Serbia skapte folkerettslig presedens for det som skjedde med Krim: For akkurat som i Kosovo, heter det, var det jo befolkningen på Krim som selv ønsket dette. Denne påstanden og andre lignende påstander gjentas også her hjemme. Russland viser gjerne til at Den internasjonale domstolen i Haag, ICJ, skal ha bekreftet Kosovos rett til løsrivelse.
Heller ikke på dette punktet har Russland en god sak. ICJ har sagt at Kosovos uavhengighetserklæring i seg selv ikke var i strid med folkeretten. Retten har derimot aldri tatt stilling til betingelsene for folkegruppers rett til løsrivelse. Trolig oppstår en slik rett ved grove menneskerettighetsbrudd. Men ingen har med noen grad av troverdighet hevdet at en slik begrunnelse kunne gjøres gjeldende for Krim.
Hva så med folkeavstemningen og Krim-parlamentets vedtak om løsrivelse? Saken er at disse kom etter at Russland hadde sikret seg kontroll over området. Nøyaktig hvordan dette skjedde, er uten betydning – det avgjørende er at det var ved bruk av nettopp væpnet makt.
I en slik situasjon blir ethvert vedtak som er fattet av det som er en ulovlig myndighet, uten folkerettslig virkning. Derfor vedtok da også FNs generalforsamling at avstemningen ikke hadde noen rettsvirkning.
Men hva med 1991 – da Sovjetunionen ble splittet opp i uavhengige stater: La ikke dette grunnlaget for senere rettslige uklarheter? Nei – man anvendte det folkerettslig etablerte prinsippet om å bruke eksisterende internasjonale og indre administrative inndelinger som grunnlag for de nye statsdannelsene. Og dessuten – alle involverte parter sa seg enige.
At det etter 1991 også var Russlands ubetingede forståelse at Krim var del av Ukraina, ble bekreftet blant annet i Budapest-memorandaene av 1994. I denne folkerettslig bindende traktaten mellom Russland og Ukraina heter det at hver av partene skal respektere den andre partens territorielle integritet og bekrefte ukrenkeligheten til dere felles grenser.
Det er blitt sagt at Nato og USA ikke «ensidig» burde fokusere på spørsmålet om Ukrainas selvbestemmelsesrett. Svaret på dette er at noe alternativ ikke finnes i den grad en internasjonal rettsorden skal opprettholdes.
Et eksempel for å vise implikasjonene om prinsippet fravikes: Det kan ikke utelukkes at Russland i fremtiden vil – slik Sovjetunionen gjorde i 1944 – kreve en «reforhandling» av Svalbards status, selv om Svalbard-traktaten av 1920 ikke gir noe som helst grunnlag for noe slikt. I en slik situasjon – ville vi ønske at våre allierte gjorde noe annet enn å være «ensidig» opptatt av Norges selvbestemmelsesrett og territorielle integritet?
Så har vi «what about … "-argumentet: USA, Storbritannia og andre som nå går ut mot Russland, har i ulike sammenhenger selv handlet i strid med folkeretten. Med hvilken rett setter disse samme landene nå hardt mot hardt overfor Russland?
Svaret er enkelt: Ett lovbrudd unnskylder ikke det neste. Å begi seg inn på dette sporet innebærer å si at en folkerettsbasert verdensorden var et fint eksperiment – men det funket ikke helt, så da er det like greit å la makten rå. Er det en slik verden, og et slikt Europa, vi ønsker?(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.