Norsk basepolitikk utfordres etter Russlands angrep på Ukraina, sist ved pensjonert generalløytnant Arne Bård Dalhaug som skriver i DN 5. juli at norsk basepolitikk er moden for skraphaugen. Jeg er uenig. Hovedlinjene i norsk og dansk basepolitikk og balansegang mellom avskrekking og beroligelse kommer til å bli nordisk politikk i Nato, og det er klokt.
Sveriges statsminister, Magdalena Andersson, har uttrykt at dersom Sverige blir medlem av Nato, ønsker hun at de kommer med de samme erklæringene som Norge og Danmark, nemlig at de ikke vil ha atomvåpen eller faste allierte baser på sitt territorium. Finlands statsminister, Sanna Marin, sier hun ikke opplever noen interesse fra Nato knyttet til å etablere baser eller utplassere atomvåpen i Finland, og påpeker at dette er et nasjonalt anliggende.
Finland og Sverige har fulgt hverandre tett i utenrikspolitikken de siste 30 årene, med blant annet synkroniserte søknader til EU og Nato. Lite i det finske ordskiftet indikerer at Finland skulle insistere på å bryte med svensk, norsk og dansk politikk og etablere permanente allierte baser på finsk jord. Snarere opplever vi et Norden som synes godt samstemte.
Det er ikke basepolitikken som er Norges, Nordens eller Natos problem. Utfordringen er at det over tid er sådd tvil om Natos evne og vilje til å håndtere et mer aggressivt Russland. Det er knappe tre år siden Emmanuel Macron hevdet at Nato var «hjernedød» og satte spørsmålstegn ved alliansens lederskap, de transatlantiske båndene mellom USA og Europa, og evnen til å ivareta egen sikkerhet. Vi er blitt vant til europeiske statsledere, inkludert norske politikere, som etter gjentatte oppfordringer fra USA om å bruke mer ressurser på egen sikkerhet, unngår å håndtere problemet.
Utfordringen er at det over tid er sådd tvil om Natos evne og vilje til å håndtere et mer aggressivt Russland
Kanskje bidro Putins persepsjon av et svekket Nato til at han våget å angripe Ukraina. General (pensjonert) Sir Nicholas Ralph Parker, tidligere nestkommanderende for Natos styrker i Afghanistan, gikk i mars ut i mediene og ga uttrykk for at Putin avslørte Natos bløff som sikkerhetsgarantist i Europa. General (pensjonert) Sir Richard Lawson Barrons, tidligere sjef for Natos Allied Rapid Reaction Corps, uttalte i april at Nato militært ikke er klar for en krig med Russland og at «we should be ashamed of that».
Jens Stoltenberg signaliserer nå at Nato skal gå fra dagens nivå på cirka 40,000 soldater til å etablere en styrke på over 300,000 soldater som på kort varsel kan rykke ut der det trengs. Det er dette det handler om – om Russland opplever Nato som en troverdig sikkerhetsgarantist eller ikke.
Basepolitikken har alltid vært omdiskutert. De siste årene har den såkalte tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid mellom Norge og USA skapt ny debatt. Avtalen, som ble vedtatt i Stortinget før sommeren, er ikke uproblematisk. Gitt dagens situasjon er den likevel en klok innretning. Den har et meget lite amerikansk fotavtrykk i fredstid, men muliggjør rask støtte ved behov.
Jeg tror ikke norsk sikkerhet over tid blir bedre av å ha utenlandske styrker permanent stasjonert på baser i Øst-Finnmark. Det er andre måter å vise makt på som er mer balansert, herunder å legge til rette for- og beskytte alliert forsterkning fra havet og luften for raskt å kunne ta imot de styrkene Nato nå bygger opp.
Vi trenger ikke provosere Russland unødig ved å ha felles nordiske øvelser med kampfly nær Kaliningrad, men det er smart å etablere et luftmilitært Nato-hovedkvarter i Norden. Det gir liten merverdi å øve med amerikanske bombefly langs grensen til Russland, men systematisk samtrening over tid vil vise hvor lett vi kan integrere supermakten ved behov.
Baltikum, Polen og de nasjonene som tidligere var en del av Sovjetunionen ønsker Natos tilstedeværelse på sitt territorium. De frykter at de er brikker i Putins anakronistiske verdensanskuelse og imperie-nostalgi. Dersom de ønsker dette, bør Nato legge til rette for det. Norge er imidlertid i en helt annen historisk og strategisk situasjon.
Norge er geopolitisk knyttet til Russland til evig tid. Vi må se lenger enn det Putin og hans regime representerer i dag. I det lange perspektiv ønsker vi lavspenning, folk-til-folk samarbeid, integrert handel, større forståelse for hverandre og alle gode mekanismer som kan redusere faren for krig.
Det er nettopp dette balansen mellom avskrekking og beroligelse skal ivareta. Hvordan denne balansen fremstår har endret seg over tid, og alltid vært omdiskutert.
Norge, Norden og Nato styrker nå sin avskrekking vesentlig, men så langt virker det som om Sverige og Finland også ønsker å vektlegge beroligelse, og finner det naturlig å legge seg på vår linje i basepolitikken. Jeg mener dét er den klokeste tilnærmingen for et stadig mer sikkerhetspolitisk integrert og samlet Norden.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.