Det begynner å hope seg opp på generalløytnant (p) Arne Bård Dalhaugs skraphaug (DN 3. august). Norsk basepolitikk hører hjemme der, argumenterer Dalhaug, i likhet med illusjoner om Russland som «snille», «fornuftige» og «forretningsmessige». Min kommentar 21. juli om at vi i det lange perspektiv ønsker lavspenning i nord, er «forskjønnende ønsketenkning» som Dalhaug ønsker å stue vekk sammen med det andre rusket. I det hele synes det som om Dalhaug mener at beroligelse hører hjemme i den sikkerhetspolitiske kildesorteringens restavfall, og at det nå utelukkende er avskrekking som gjelder.
Nå tror jeg egentlig at Dalhaug og jeg tenker nokså likt om nokså mye. Men når det gjelder akkurat dette med basepolitikk synes jeg Dalhaug sporadisk blir litt enøyd, innimellom faller for fristelsen til selektiv historiefaglig kirsebærplukking, og unntaksvis inviterer til en stråmannsdiskusjon med argumenter jeg er usikker på hvor kommer fra.
Jeg er for eksempel usikker på hvem i det norske forsvars- og sikkerhetspolitiske miljøet Dalhaug mener har valgt å fremheve merkelappen «snill» om Putin og hans regime? Jeg tror heller ikke sitatet som indikerer finsk forbauselse over russisk realpolitisk kynisme er spesielt representativt. Jeg tror Finlands krigserfaringer med Russland, og landets tilnærming til egen sikkerhet etter annen verdenskrig, snarere indikerer at de i større grad enn de fleste andre europeiske nasjoner har hatt en nokså usminket og lite konjunkturpreget vurdering av sin nabo i øst.
Jeg kjenner ingen seriøse aktører innen de norske forsvars-, sikkerhets- eller utenrikspolitiske miljøet som ikke sterkt fordømmer Russlands folkerettsstridige og uetiske angrep på Ukraina. Jeg kjenner heller ingen som ikke visste at Putin er en kynisk maktpolitiker som er fullt kapabel til å bruke militærmakt for å nå sine målsettinger. Russland førte to nådeløse kriger mot Tsjetsjenia på 90-tallet, invaderte Georgia i 2008, og har utøvd brutal våpenmakt i Syria i mange år. De invaderte Ukraina og annekterte Krim i 2014, en konflikt som de påfølgende åtte år har ført til at drøyt 14,000 mennesker mistet livet. Et nytt russisk angrep i Donbass skjønte vi dessverre var et alternativ vinteren 2021–22.
Det som overrasket var det overveldende, massive og katastrofale strategiske feilgrepet Putin og hans regime begikk ved å forsøke et omfattende strategisk overfall og ønske om regimeendring i Ukraina. I de 15 årene før angrepet 24. februar i år, var forestillingen blant mange analytikere at Putin og Lavrov var strategisk overlegne vestlige politikere. Måten de hadde «frosset» konflikten i Georgia (Abkhasia og Sør-Ossetia) for å hindre georgisk Nato-medlemskap, annektering av Krim og store områder i Donbass i 2014 uten å løsne skudd, deres manøvrering i Syria, deres hybride tilnærming og Gerasimovdoktrine ble studert av «alle». De var de geopolitiske eminensene, de strategisk-sjakkspillende stormesterne, de som kunne spillet på den internasjonale arenaen bedre enn de fleste. Så gjorde de en feilvurdering vi ikke trodde var mulig. Pilen gikk over til motsatt side. Nå handler det for Russland om å greie en slags kortsiktig taktisk remis, men alle vet at de har falt dramatisk på den strategiske verdensrankingen.
Vi trenger ikke konstruere uenighet. Jeg opplever stor grad av samstemthet i Norge om at avskrekking er en helt sentral komponent for å håndtere Russland fremover. Natos medlemsland signaliserer økt vilje til å styrke sine nasjonale forsvar vesentlig. Natos generalsekretær ønsker å etablere en styrke på over 300.000 soldater som på kort varsel kan rykke ut der det trengs. Med Finland og Sverige i Nato vil avskrekkingen i nord styrkes betydelig. Tysklands signaler om å ta langt større militært ansvar for europeisk sikkerhet er av stor betydning. USAs vilje til å engasjere seg og utøve lederskap er fortsatt helt avgjørende. Det jobbes med andre ord nokså langsiktig og massivt med avskrekking om dagen. Det trengs.
Mitt hovedpoeng er at vi ikke må bli for enøyd i måten vi tilnærmer oss norsk, nordisk og europeisk sikkerhet. «Sikkerhetsdilemmaet» er nettopp det, et dilemma, hvor ensidig fokus på våpensystemer, baser og avskrekking kan føre til mottiltak og økt opprustning på russisk side som vi ikke er tjent med. Derfor tror jeg ikke at permanent tilstedeværelse av allierte styrker i Norge i fredstid er et spesielt godt verktøy. Det vil trolig føre til en økt militarisering av nordområdene som på sikt ikke vil bidra til økt sikkerhet. Det har tjent oss, Nato og USA godt at norske fly og fartøy har fått bevege seg nokså støyfritt i luft- og havområdene til Nordflåtens kjerneområde.
Vi må heller ikke bli for enøyd i måten vi diskuterer basepolitikken. Norsk basepolitikk er et fleksibelt verktøy. Vi må se lenger enn det Putin og hans regime representerer i dag. Ingen av oss vet hvilken intern og ekstern dynamikk som vil prege Russland de neste 20–30 årene. Det er i vår interesse å ha en langsiktig strategi om lavspenning i nord. Basepolitikken er et virkemiddel som gir oss som småstat handlingsalternativer i vår sikkerhetspolitiske verktøykasse. Vi avgjør suverent hvordan vi til enhver tid forholder oss til denne. Det er opp til Russland å opptre på en måte som avgjør hvorvidt vår basepolitikk representerer lavspenning og beroligelse, eller ikke.
I sin utmerkede artikkel «Basepolitikkens nyttige fleksibilitet» (VG, 29. april) fanger Ingeborg Nortvedt Bjur ved Institutt for forsvarsstudier selve poenget med basepolitikken nokså elegant: «Basepolitikken har representert både kontinuitet og utvikling, rommet avskrekking og beroligelse, og i over 70 år funnet sin plass i ulike strategiske omgivelser. Den fleksibiliteten kan være nyttig i møte med en tid, et Russland og en europeisk sikkerhetsarkitektur vi ikke vet hvordan vil se ut fremover».(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.