Russlands krig mot Ukraina har synliggjort Natos samhold, men også avmakten, stilt overfor angrep utenfor allianseområdet. Russland har siden 2008 lagt betydelige ressurser i opprustning, og har vist økende aggressivitet og uforutsigbarhet. Trusselen fra Russland har fått Finland og Sverige til å søke om Nato-medlemskap.

Håvard Klevberg
Håvard Klevberg

I Dagsrevyen 16. mai meddelte Knut Storberget, leder av Forsvarskommisjonen, at kostnader er hovedutfordringen for utvikling av Forsvaret. Det er ifølge Storberget ingen vei utenom nært, nordisk samarbeid. Årsaken er høye kostnader til utstyr, personell og kompetanse. Venstres leder, Guri Melby, skrev i VG 20. mai med bekymring for «at forsvarsbudsjettet skal spise opp stadig mer av det vi ellers vil bruke på utdannelse, næringsliv eller klimatiltak».

Ansvarlig og helhetlig utnyttelse av samfunnets ressurser er viktig. Imidlertid er det oppsiktsvekkende at Storberget, slik han ble gjengitt av NRK, med henvisning til at han peker på muligheter, videreformidler et alternativ der Finland, Sverige og Norge kan fordele militærmaktens domener seg imellom, slik at ett land har ansvar for luft-, et annet for sjø- og det tredje for landforsvar. Han foreslår «at man i større grad kan fordele forsvarskraft». Muligens er Melby inspirert av samme idé. Hun tar til orde for «et nordisk luftforsvar, et nordisk sjøforsvar, en nordisk landmakt, og ikke minst, et nordisk cyberforsvar».

Med Russland i angrepskrig mot Ukraina, og i et avgjørende skille for norsk og nordisk sikkerhetspolitikk, pekes det på muligheten for å outsource finsk, svensk og norsk militærmakt til hverandre for å begrense forsvarsutgifter. Det er grunn til å advare mot at debatten om nordisk forsvarssamarbeid tematiseres som en innsparingsmulighet.

For det første vil sikkerhetssamarbeid mellom selvstendige stater ha begrensninger – både i Norden og Nato. Foruten hindre knyttet til konstitusjon, suverenitet og politikk, har alle nordiske land særskilte interesser og behov. Selvstendig, statlig norsk militærmakt vil fortsatt være nødvendig.

For det andre har Finland, Sverige og Norge bygget opp egne balanserte forsvar som blant annet skal ivareta nasjonal suverenitetshevdelse, håndtere scenarioer som ikke utløser kollektivt forsvar, og i rammen av Nato motstå angrep til forsterkning kommer. Om styrker må settes inn i ett land, kan de behøves i et annet samtidig. Atlanterhavspaktens artikkel tre pålegger medlemslandene nettopp å bygge opp individuell forsvarsevne.

For det tredje er det summen av medlemmenes forsvar som ligger til grunn for sikkerhetsgarantiene i Natos artikkel fem. Russlands krig mot Ukraina medfører styrking av alliansen med to nye medlemmer. Nato og nordiske land har nå en enestående mulighet til å forme en ny nordflanke. Gjensidig outsourcing som metode for innsparing vil gi nordiske land mindre individuell og samlet forsvarsevne til alliansens kollektive sikkerhet.

Den nye nordflanken vil gi økt strategisk dybde, både øst-vest og nord-sør. Samarbeidet i Nato vil fortsatt måtte bygge på medlemmenes geostrategiske fortrinn, slik at samlet avskrekking og forsvar bidrar til stabilitet og forutsigbarhet på en effektiv måte. For Norge gir atlanterhavskysten fordeler som brohode for forsterkning og forhåndslagring. Norge vil også fremdeles være det nordligste landet på nordflanken, og har et særskilt ansvar her.

Samarbeid kan gjøre Norden til en foregangsregion i Nato, uten å dele forsvarsgrener. Kosteffektivt samarbeid vil være mulig innen områder som kompetanse, materiell, logistikk og operativ virksomhet. Et godt eksempel å bygge videre på, er Luftforsvarets samarbeid om trening med finske og svenske jagerflyavdelinger, der flyene har diplomatisk forhåndsklarering til å krysse grensene, for regelmessig trening i hverandres øvingsområder. Dette, og annet samarbeid, kan utvikles videre. Felles forsvarsplaner vil være et godt første steg.

Den nye nordflanken gir også de nordiske land, hver for seg og sammen, en sjelden anledning til å vurdere profilen på alliert nærvær i nord. Den norske baseerklæringen til Kreml ble til i 1949 etter skremsel fra Sovjet, da Norge planla å tiltre Atlanterhavspakten. Erklæringen kan nå vurderes i lys av også finske og svenske behov, og muligheten for samarbeid om stasjonering i hverandres land. I tillegg er stormaktsgarantier sentralt i Nato, og det kan være hensiktsmessig å vurdere stasjonering i norske områder på avstand fra Russland, slik at de som er nærmest, slipper – en nordisk balanse.

Norden kan vanskelig spare seg til styrket sikkerhet. Uttalelsene om mulig deling av forsvarsgrener i Norden gir forventninger om innsparinger mer enn å øke sikkerheten og styrke Forsvaret.

Russlands krigføring, og finske og svenske Nato-søknader, bør gi en diskusjon om hvordan Norge videre skal ta del i alliansens byrdefordeling. Under toppmøtet i Wales i 2014, etter Russlands anneksjon av Krim, besluttet Nato-landene å sikte mot å bruke to prosent av bnp på forsvar innen 2024. Norges prosentandel ble oppgitt til 1,69 i februar. Er langsiktig oppfølging av dette målet et tema for forsvarskommisjonen?

Kommisjonen skal gi innspill til hva som best ivaretar norsk sikkerhet de neste 20 år og skal levere sitt arbeid i mai 2023. Tiden er knapp. Det kan synes som om Storberget nå benytter medietid til å tone ned forventningene ved å antyde fordeling av forsvarskraft. Norge trenger trygge løsninger for å styrke norsk sikkerhet i de kommende tiår. De vil ha kostnader.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.