Et sannsynlig svensk og finsk medlemskap i Nato innen kort tid er kanskje det synligste beviset på at Ukraina-krigen har endret det europeiske sikkerhetslandskapet for lang tid. Det får konsekvenser på flere nivåer; for Nato regionalt i Nord-Europa med tanke på den strategiske balansen med Russland, for de tre landene på den skandinaviske halvøy med tanke på et fordypet samarbeid og for Norge med hensyn til hvordan det påvirker den videre utviklingen av vårt eget forsvar.

I realiteten endres en vesentlig del av grunnlaget for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk etter 1949. Det tilsier ikke i seg selv at politikken bør endres, men at viktige deler av resonnementene bak den må etterprøves.

Sverre Diesen
Sverre Diesen

For Nato endrer den strategiske balansen i det nordisk-baltiske rom seg markert i alliansens favør. Østersjøen blir et Nato-innhav og det begrenser den russiske Østersjøflåtens operasjonsfrihet, både som følge av luftsituasjonen og tilføringen av særlig svenske maritime kapasiteter. Et russisk angrep på de baltiske land er i dag Natos skrekkscenario nummer en, men det vil fortone seg radikalt annerledes fra russisk side med alliansens mulighet for bruk av svenske og finske flybaser og en tilvekst på 150–200 kampfly.

Finland, Norge og Sverige er alle småstater på den samme landmassen på Russlands periferi, isolert fra resten av kontinentet og med små befolkninger på store landområder. Fordi forsterkning av denne landmassen utenfra krever evne til maktprojeksjon over havet, betyr det også en felles avhengighet av USA. På selve den skandinaviske halvøy betyr utvidelsen derfor at det som fra naturens side er en naturlig geopolitisk og strategisk enhet også blir det sikkerhetspolitisk. Danmark, som historisk og kulturelt er et skandinavisk land, er på sin side i en helt annen strategisk situasjon enn alle sine skandinaviske naboer. Spørsmålet om hvilke følger det vil få i Nato-sammenheng er foreløpig ubesvart.

Uansett utvides mulighetsrommet for dagens forsvarssamarbeid på den skandinaviske halvøy, som fortsatt har hatt visse begrensninger på tross av oppmykingen av svensk og finsk alliansefrihet de siste årene. I realiteten ligger det til rette for en samordning av de tre landenes forsvar som kan gi store gevinster for både forsvarsevne og økonomi. Samordning av forsvarsplaner, øvelser, logistikk og infrastruktur vil gi en strategisk synergieffekt der samlet forsvarsevne er betydelig høyere enn summen av de tre lands forsvar hver for seg.

Forsvarsøkonomisk kan vi skape stordriftsfordeler som vil redusere enhetskostnadene og sette oss i stand til å unngå fremtidige kutt i antall fly, fartøyer og hæravdelinger. At den økonomiske motivasjonen for nordisk forsvarssamarbeid ikke har gitt store resultater til nå, skyldes derfor ikke at det ikke er et stort og stigende behov for det. Det skyldes motkreftene både politisk og militært mot å sette hensynet til samlet, reell forsvarsevne foran hensynet til ulike særinteresser – ikke minst i Norge.

For Norge har utvidelsen også en annen side som vil kreve tilpasningsevne. Vi er vant til å være det eneste Nato-landet i Skandinavia, riktignok med et slags strategisk ingenmannsland i form av Sverige og Finland mellom oss og russerne, men likevel en frontlinjestat med grense mot Russland. Det ga oss status som regionens Nato-bastion og en viktig samarbeidspartner for våre allierte. Nå går vi fra å inneha denne spesielle stillingen til å bli det minste og mest skjermede av de tre Nato-land i Skandinavia. Finland rykker i stedet opp som det klart mest utsatte, ikke ulikt de baltiske land. Sverige – tradisjonelt den førende stat i Norden både befolkningsmessig, økonomisk og militært – blir det største skandinaviske Nato-land og det mest sentralt beliggende. Norge blir liggende som et strategisk bakre område, om enn med en fremskutt flanke i nord.

Det tilsier ikke bare at vi må justere vårt strategiske selvbilde. Vi har vår strategiske oppmerksomhet rettet mot nordområdene og disponerer våre militære ressurser tilsvarende, mens Sverige og Finland ser mot Østersjøen og Baltikum.

Vi må derfor hindre at Natos interesse for Norden ubevisst følger den skandinaviske tyngdepunktsforskyvningen og fører til en nedprioritering av nordområdene.

Dernest må samordningen av forsvarsplanene utnytte muligheten for å gjøre denne forskjellen til en styrkeøkonomisk fordel gjennom måten vi fordeler ansvaret og prioriterer ressursene på.

Dersom vi skal kunne realisere de strategiske og økonomiske gevinstene tilsier det også konkrete, strukturelle endringer i det norske forsvaret, der ikke alle vil være populære hos dem som blir berørt. Nord-Norge kan eksempelvis prioriteres operativt enda hardere enn i dag. Midt- og Sør-Norge vil derimot bli et mottaks- og transittområde for allierte forsterkninger og et baseområde for allierte fly, der alle har sine viktigste innsettingsområder lenger øst. Skal slike endringer la seg gjennomføre, vil det kreve en omforent politisk og militær forsvarsledelse uten respekt for særinteresser.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.