Hvis du spør en norsk utenrikspolitiker, diplomat eller utenrikspolitisk forsker hva som ville vært det ypperste de kunne drømme om å oppnå på den internasjonale scene, ja da ville nok de fleste sagt «å fremforhandle en stor fredsavtale». Eller kanskje en nedrustningstraktat.

Kjetil Skogrand
Kjetil Skogrand

Norsk utenrikspolitisk debatt preges av dette. Norske mainstream observatører tilstreber balanse. Vi ber alle parter besinne seg. Vi søker etter kompromisser. Hvis Norge kan ses som del av bildet, eksempelvis gjennom Nato, er vi gjerne rause med selvransakelse på Vestens vegne. Nordmenn firer villig på egne krav i tillit til at andre vil komme oss i møte. Vi tror på forhandlinger og at alle innerst inne er rasjonelle og vil ha fred. Det er en vakker side av norsk utenrikspolitisk kultur. Noe å være stolt av.

Forskeren Anders Romarheim har likevel vært inne på at disse norske grunninstinktene ikke har vært noe godt kompass for vårt hjemlige ordskifte forut for Russlands angrep på Ukraina. Jeg tror han er inne på noe vesentlig.

Da russerne stilte en rekke stramme krav til en ny sikkerhetsarkitektur, understøttet av en gigantisk invasjonsstyrke på nabolandets dørstokk, var flere norske eksperter allerede mentalt i gang med forhandlingene. De skisserte imøtekommende løsninger. De bestrebet oss på å forstå russernes frykt og behov for trygghet. Når enkelte antydet at vilkårene for demokrati og menneskerettigheter kunne bli skrinn i en russisk innflytelsessone, ble de hysjet ned.

Russerne ville bare ha Nato mer på avstand, fikk vi vite av ekspertene. De ville være tilfredse med mild finlandisering av naboene, og krevde slett ikke noe diktatur som i Hviterussland. Dessuten måtte man være balansert. Alle parter i konflikten måtte besinne seg, inkludert brushanene i Kyiv og de dobbeltmoralske amerikanerne, som selv bærer på en lang belastende historie av egne overtramp.

Behendig unngikk man å dvele ved det faktum at alle visste at ukrainsk og georgisk Nato-medlemskap var en svært fjern teoretisk mulighet, ikke et nært forestående scenario, slik russerne ga inntrykk av. At amerikanerne aldri hadde utplassert våpensystemer i Ukraina og at det heller ikke fantes amerikanske offensive våpen på territoriene til Nato-landene i Øst-Europa. Og ikke minst at Ukraina allerede hadde vært utsatt for russisk aggresjon i åtte år.

Det var slett ikke bare på ytre venstre fløy at kommentatorer lette aktivt etter argumenter for å lage en «balansert fremstilling» og festet seg ved de totalt misvisende russisk-plantede påstandene om at den ukrainske regjeringen, tross sin jødiske president, hadde fascistiske trekk.

Med det vi nå vet, er det vanskelig å se at ønsker om å fremforhandle vestlige sikkerhetsgarantier overhodet kan ha vært et primærmotiv for Putin før krigsutbruddet. Viljen til å påføre ukrainerne blodige lidelser med et bredt, knusende angrep på hele landet, peker mer i retning av at planen hele tiden var å etablere fullt russisk herredømme over Ukraina – og samtidig straffe ukrainerne så hardt at andre skremmes til underkastelse.

Putins motbydelige voldtekts-retorikk i omtalen av nabolandet («ligg stille og hold ut!») tyder iallfall ikke på noe stort fredsønske.

Det faktum at brorparten av alle russiske kampstyrker nå står i eller omkring Ukraina, vitner heller ikke om en sjenerende høy russisk frykt for Nato-aggresjon – russerne har på ingen måte dekket ryggen. Sannheten er nok at Russland vet at de kan knuse Ukraina uten å være redde for Nato-intervensjon. Så lang for den angivelige utryggheten.

Når verden nå går inn i en ny og kanskje langvarig kald krig mellom øst og vest, trenger vi derfor neppe bekymre oss over at det var vår manglende kompromissvilje og forhandlingsevner rett i forkant av krisen som førte oss hit. Skal vi utøve selvkritikk (og det er alltid nyttig), ligger i tilfelle faktorene mye lenger tilbake i tid. Der kan det til gjengjeld være mye å finne.

Men norske fredsforhandlere trenger neppe være redd for å bli arbeidsløse. For også under en kald krig trengs det meglere og diplomater.

Når våpnene endelig stilner.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.