Ved inngangen til et nytt år, og vi nærmer oss ettårsdagen for Russlands angrep på Ukraina, så er det fristende å gjøre opp en slags foreløpig status på hva denne krigen så langt har lært oss. Foruten Russlands militære underprestering, er kanskje det mest overraskende, rent militært, hvor lite nytt denne krigen har vist oss.

Dag Henriksen
Dag Henriksen

I et intervju sommeren 2022, angir ministeren for den amerikanske hæren, Christine Wormuth, fem erfaringer fra Ukraina som blir spesielt viktige for den amerikanske hæren: (1) Leadership on the battlefield matters; (2) Logistics, logistics, logistics; (3) Reducing electronic signature and the danger of cell phones; (4) Prepare to defend against drones; (5) Keep munitions stocked.

Jeg håper og tror at US Army har foretatt dypere analyser av denne krigen enn det Wormuth gir uttrykk for. At lederskap er viktig i krig, at logistikk er avgjørende, og at det er fint om ordrer og viktig informasjon ikke fanges opp av fienden – har vi visst i flere tusen år. Å sørge for å ha nok ammunisjon høres fornuftig ut, og vi har lenge før krigen i Ukraina forstått at å beskytte seg mot droner, missiler og fly ved å etablere nødvendig grad av luftherredømme blir stadig viktigere.

Her hjemme griper noen begjærlig muligheten til å trekke lærdommer som passer inn i egen verdensanskuelse. Etter operasjonene i Ukraina våren 2022 synes det fristende for noen å avskrive stridsvognen som våpenplattform, og argumenterer for at effekten av lette avdelinger med håndholdte panservernraketter kombinert med langtrekkende presisjonsild bør bli et sentralt verktøy også for Norge. Men, i hvilken grad kan en egentlig overføre erfaringer fra én kontekst til en annen?

Jeg er ingen varm tilhenger av stridsvogner, men er nokså sikker på at erfaringene fra Ukraina ikke nødvendigvis er spesielt relevante for om Norge bør ha stridsvogner som en del av sitt konsept for å forsvare Norge. I en annen kontekst kan stridsvogner være et utmerket verktøy som bidrar til en komplementær kombinasjon av militære kapasiteter som skaper dilemmaer for en fremtidig motstander. I dette spørsmålet, og en rekke andre viktige spørsmål, må Norge ta selvstendige vurderinger, basert på vår unike kontekst. La oss diskutere perspektivene og anbefalingene som de tre nedsatte kommisjonene kommer med denne våren (Forsvarssjefens fagmilitære råd, Forsvarskommisjonen og Totalberedskapskommisjonen) før vi konkluderer.

Det er noe med pågående kriger. De får så stor oppmerksomhet, og deres forklaringskraft på militære konsepter, teknologi eller relevans for å forstå militære problemstillinger blir ofte så overdimensjonert. Etter Gulfkrigen i 1991 argumenterte mange for at luftmakt alene kunne løse fremtidige konflikter. Etter krigen i Bosnia skrev den siste sjefen for UNPROFOR (United Nations Protection Force), general Rupert Smith, at «war as a massive deciding event in a dispute in international affairs, such wars no longer exist». Etter Russlands annektering av Krim i 2014, ble begrepet «hybridkrig» den store snakkisen.

I dag snakker en mindre om hybridkrig, eller at konvensjonell krig for å nå politiske målsettinger er en anakronisme. Rett foran øynene på oss angriper Russland for å ta territorium. Vi ser skyttergraver og bruk av artilleri på en måte som gir historiske assosiasjoner til første og annen verdenskrig.

Det ligger et viktig poeng her – kanskje det viktigste. Jeg har ikke identifisert en eneste ny og unik militærfaglig lærdom av større betydning i denne krigen så langt. Snarere er det mest iøynefallende at mange av de erfaringene Russland og Ukraina har gjort i denne krigen er problemstillinger som Alexander den Store, Napoleon eller Patton ville nikket gjenkjennende til.

Krigen i Ukraina har i første rekke avdekket hvor uforberedt vi er på å håndtere krig – ikke at erfaringene fra Ukraina synes å være spesielt unike eller nye. Krigen, i all sin forferdelighet, var aldri borte. Det er aktørene og konteksten som avgjør krigens form. Dette vet de godt i Syria eller Tsjetsjenia, men vi har latt oss overraske og sjokkere over dette. Kanskje er den største overraskelsen at vi lot oss overraske?

For, vi visste at Europa over tid har nedprioritert sin militære kapasitet og er for avhengige av USA. Det er ikke ukjent for oss at USA i stadig større grad vender fokuset mot Kina. Vi visste at Russland over tid har vært villige til å bruke makt for å nå sine politiske målsettinger. Vi kjente godt til Europas russiske energiavhengighet. Hverken på overordnet politisk eller strategisk nivå er variablene spesielt ukjente.

Det er i større grad vestlig sikkerhetspolitisk og militært maskefall vi bevitner. Vi har bløffet over tid, og vi vet det godt. Tyskland har forstått det. Polen har forstått det. Langt de fleste nasjoner i Nato signaliserer en kraftig økning i forsvarsbudsjettene. En god kollega i Forsvarsdepartementet forklarte meg en gang at Norge tradisjonelt har som ambisjon å «sitte midt i båten», underforstått at vi i Nato hverken skal være den mest fremoverlente, eller den som de andre opplever som en belastning.

Men Norge er en av få land som ikke sender et tydelig signal om å styrke forsvarsbudsjettet. Den steinrike nasjonen, med enorme summer på bok og økte energiinntekter, som er helt avhengig av hjelp fra andre, synes å ikke fange krigens viktigste lærdom: krigen var aldri borte, den kan komme til oss, og vi har et felles ansvar for å sørge for at Russland anser det som en svært dårlig idé å utfordre oss eller våre allierte.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.