I gamle dager var en Petter Smart en litt eksotisk person som var hektet på nye oppfinnelser, og ofte det å utvikle nye fysiske dingser. Oppfinnelsene er i dag som regel noe helt annet. Det er i stedet for fysiske produkter ofte ulike digitale duppeditter eller programmer. Ungdommer kommer sammen og lager for eksempel nye digitale spill i form av en app.

Ett eksempel er selskapet Dirtybit, som ble dannet av tre studenter fra NTNU. De skapte suksesspillet Fun Run og vokste på to år til åtte ansatte.

De unge som er med på å utvikle slike nye produkter, blir ofte hektet på utvikling og ønsker å utvikle nye produkter. Det er viktig at vi som samfunn gir dem mulighet for å jobbe frem nye oppfinnelser og å bli en moderne variant av Petter Smart. Det er flott for samfunnet om hundre blomster blomstrer, og at de som er med på slike oppstartsbedrifter kommer med nye ideer.

Ofte ønsker de å realisere sine ideer gjennom å starte sin egen virksomhet. Utfordringen er at det legges hindringer i veien for en slik form for nyetablering. Mange må undertegne en såkalt konkurranseklausul i den bedriften de arbeider i. Det er det motsatte av det navnet tilsier.

Det er en klausul som sier at du ikke kan starte konkurrerende virksomhet i en viss periode etter at du slutter, altså en konkurransekarantene.

Det er gode argumenter for at det er en viss begrensning på muligheten for å starte konkurrerende virksomhet. En slik begrensning beskytter innovasjonen i den eksisterende bedriften. Det hindrer en ansatt å umiddelbart gå ut å starte sin egen virksomhet og dermed undergrave den eksisterende bedriftens mulighet til å tjene på sin egen oppfinnelse.

Det er åpenbart at denne karensperioden ikke må bli for lang. Da vil det ikke være så fristende for personer med gode ideer å starte for seg selv.

Det finnes et regelverk i Norge der disse to hensynene avveies. Fra januar 2016 ble det innført regler om konkurranseklausuler i arbeidsmiljøloven. Det ble strammet inn sammenlignet med det som hadde vært reglene før.

Endringene innebærer at konkurranseklausuler kan avtales, men de må aldri ha en varighet på mer enn ett år.

I juni i år var det en debatt i OECD sin konkurransekomite som omhandlet blant annet konkurranseklausuler, der det kom frem bekymring i flere land for at konkurranseklausuler kan ha for lang varighet.

Menon gjennomførte en undersøkelse blant 2000 virksomheter i mars 2016. De fant at i 40 prosent av tilfellene var den avtalte karensperioden lenger enn ett år, som var den maksimale lengden fra januar 2016, da nytt regelverk ble innført. Bedriftene hadde imidlertid en overgangsordning frem til 2017 med å tilpasse seg nye regler.

Nå er det altså gått nesten tre år siden siste frist for å tilpasse seg de nye reglene. Forhåpentlig vil det på nytt bli undersøkt om regelverket følges. Hvis regelbruddene fortsatt er omfattende, er det i samfunnets interesse at en følger det opp.

Andre ganger er det tilfeller der en del av en bedrift selges ut og den nye bedriften ønsker å beskytte seg mot konkurranse fra den opprinnelige bedriften. Der transaksjonen involverer kunnskap og «goodwill», kan det være gode grunner til å gi slik beskyttelse i en overgangsperiode.

I slike tilfeller er det konkurransereglene som setter grenser for lengden på konkurranseklausulene. De norske konkurransereglene er harmonisert med EU sine regler, og vi vil derfor se hen til deres praksis. Hovedregelen er at konkurranseklausuler på inntil to-tre år, avhengig av type klausul og den konkrete situasjonen, ikke er i strid med konkurransereglene.

Gitt den dynamikken vi opplever i næringslivet, ikke minst som følge av digitaliseringen, er det viktigere enn noen gang å beskytte den moderne «Petter Smart». Det er ikke bare han eller hun som tjener på det. Vi som forbrukere kan da nyte godt av stadig nye oppfinnelser, som forenkler vår hverdag eller på andre måter er til glede og nytte for svært mange av oss.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.