Offentlige myndigheter gjør av og til feil som kan ha store konsekvenser, også økonomisk, for enkeltmennesker og bedrifter. Nav-skandalen illustrerer dette med all mulig tydelighet. Men også feilaktige vedtak om for eksempel avslag på offentlige stønader, byggesøknader eller avslag på tillatelse til å drive en bestemt type virksomhet kan ha store økonomiske konsekvenser for den som rammes av feilen.
Gjør man feil som påfører andre økonomisk tap, kan man bli erstatningsansvarlig. Det gjelder selvsagt også offentlige myndigheter. At offentlige myndigheter da gjør opp for seg, er særlig viktig for å bevare den tilliten som er grunnmuren i samfunnet.
På mange områder har forvaltningen systemer for å kunne klage på vedtak, men disse prosessene kan ta lang tid. Man skulle tro at dette ikke skulle gå ut over skadelidte private parter. Men etter en ny høyesterettsdom er det dette som blir resultatet.
Hvis offentlige myndigheter er tilstrekkelig trege i sin saksbehandling, vil det kunne bli belønnet med at det offentlige slipper å stå økonomisk til ansvar. Det har Høyesterett bestemt i en sak fra mai (HR-2023-877-A).
Forklaringen ligger i reglene om foreldelse i foreldelsesloven. Foreldelse innebærer kort forklart at plikten til å betale bortfaller etter en viss tid – normalt tre år. For å unngå foreldelse må man ta ut søksmål før treårsfristen har løpt ut.
Saken for Høyesterett gjaldt to personer som ble utsatt for flere feilaktige vedtak av skattemyndighetene. Personene fikk etter lange klagebehandlinger i forvaltningen til slutt medhold. Det ble deretter tatt ut søksmål med krav om erstatning for påstått tap på grunn av de feilaktige vedtakene.
Spørsmålet Høyesterett avgjorde var om foreldelsesfristen på tre år begynte å løpe fra det opprinnelige – feilaktige – vedtaket ble fattet, eller først da saken var endelig avgjort av klageinstansen.
Flertallet på fire dommere kom til at foreldelsesfristen som hovedregel vil begynne å løpe «allerede ved underinstansens vedtak».
Mindretallet på én dommer mente derimot at fristen først begynner å løpe når klagesaken er ferdig behandlet, og uttalte at det er «vanskelig å akseptere at en part i en forvaltningssak som mener han har fått et ugyldig vedtak mot seg, skal risikere at hans erstatningskrav foreldes mens den påstått ansvarlige – forvaltningen – fortsatt behandler hans sak».
Det er det lett å slutte seg til.
Likevel er det flertallet som bestemmer.
Dette betyr at en privat part i verste fall må ta ut søksmål mot staten mens klagebehandlingen fortsatt pågår, med medfølgende kostnader og usikkerhet for den private, og ulemper for domstolene som blir belastet med unødvendig mange saksanlegg.
Dette er en rettstilstand som både er uhensiktsmessig og urimelig.
Nav har i rundskriv frem til nå lagt til grunn mindretallets forståelse av foreldelsesloven, altså at fristen ikke begynner å løpe før endelig avgjørelse foreligger i klageorganet. Men nå strammer Nav inn og er i prosess med å endre rundskrivet etter dommen i Høyesterett – slik at Nav for fremtiden kan påberope seg foreldelse i flere saker.
Offentlige myndigheter skal ifølge rundskriv om behandling av erstatningskrav mot staten følge en såkalt «forsiktighetslinje», som innebærer at «staten er forsiktig med å påberope foreldelse».
Altså: Selv om offentlige myndigheter kan påberope seg foreldelse, skal de som hovedregel la det være.
I hvilken utstrekning offentlige myndigheter faktisk følger opp dette, er usikkert. Men vi vet at foreldelse er påberopt i mange saker, blant annet overfor krigsveteraner med kognitive senskader etter militæroperasjoner i utlandet, og overfor pasienter innen psykiatrien som mener seg ulovlig tvangsmedisinert, beltelagt og isolert. I alle tilfelle er den påståtte «forsiktighetslinjen» helt uegnet til å ivareta borgernes rettssikkerhet i et spørsmål hvor lovens regel bør være klar.
Stortingsrepresentant Tor André Johnsen (Frp) stilte i juni et skriftlig spørsmål til justisminister Emilie Mehl om hvilket behov staten har for å påstå at saker er foreldet før sakene er endelig avgjort i forvaltningen. Det er et betimelig spørsmål som Mehl etter mitt syn ikke gir noe godt svar på.
Foreldelseslovens regler er i mange tilfeller avgjørende for om enkeltpersoner og selskaper får dekket sine krav. Det har vært bred enighet i årevis i juridiske fagmiljøer om at foreldelsesloven er overmoden for revisjon – av mange flere grunner enn den som har vært tema her. Som påpekt av advokatene Øystein Myre Bremset og Line Wefald: «Loven bidrar for så vidt til å øke advokatenes inntjening, men det var neppe størrelsen på advokatenes lommebok Stortinget hadde i tankene da foreldelsesloven ble utformet.»
Ekstra galt blir det når staten selv står først i køen for å utnytte lovens svakheter og uklarheter til egen fordel og på borgernes bekostning.
Foreldelsesloven er rett og slett foreldet. Kan lovgiver vennligst komme på banen?
For ordens skyld: Jeg har bistått de private partene i ankesaken for Høyesterett med en mindre utredningsoppdrag. (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.