DN har ved flere anledninger satt søkelyset på saker der privatpersoner har lidd store tap etter feilslåtte investeringer. Et eksempel er saken om den alvorlig syke pensjonisten som tapte nesten seks millioner kroner på valutaspekulasjon. Meglerhuset som anbefalte investeringene, ble frifunnet i Rogaland tingrett for erstatningskrav fremsatt av pensjonistens arving.
Et annet eksempel er saken om forfatter og småsparer Lars Sandvig, som nylig tapte i Borgarting lagmannsrett etter å ha saksøkt en tidligere Jool Markets-megler for uforsvarlig investeringsrådgivning og villedende informasjon i forbindelse med kjøp av obligasjoner i annenhåndsmarkedet.
Det er nå ti år siden Høyesterett sist tok stilling til hva en privatperson kan forvente av informasjon og veiledning i forbindelse med kjøp av investeringer. Dette skjedde i den såkalte Røeggen-saken om strukturerte spareprodukter. Her kom Høyesterett i storkammer (11 dommere) enstemmig til at Røeggen hadde krav på tilbakebetaling av tapet.
Høyesterett uttalte at når finansforetak kontakter ikke-profesjonelle investorer med forslag til konkrete investeringer, må informasjonsplikten «bedømmes strengt», og at «ved salg av risikopregede og komplekse produkter til ikke-profesjonelle investorer, må banken forsikre seg om at kunden forstår innholdet i den handelen han begir seg inn på».
Røeggen-dommen kom i kjølvannet av at Høyesterett i to dommer fra året før, Lognvik-dommen og Fokus Bank-dommen, avgjorde lignende saker. I disse to sakene tapte investorene.
I Lognvik-dommen, som også handlet om strukturerte spareprodukter, uttalte Høyesterett blant annet at «en investor i kapitalmarkedet i utgangspunktet har risikoen for sin egen investeringsbeslutning, men at dette utgangspunktet forlates der det er kvalifiserte mangler ved den informasjonen tilbyder har gitt investor».
Begge dommene er avsagt i avdeling med fem dommere. Lognvik-dommen er avsagt under dissens (det vil si at ikke alle dommerne var enig).
Rettspraksis fra underdomstolene de siste ti årene viser at de tre dommene fra Høyesterett har skapt en uklarhet med hensyn til hva ikke-profesjonelle investorer egentlig kan forvente seg i forbindelse med investeringer i komplekse og risikofylte produkter.
Det er elementært innen juridisk metode at en enstemmig, nyere høyesterettsdom avsagt i storkammer, veier tyngre enn eldre dommer avsagt i avdeling under dissens. Dette skulle tilsi at underdomstolene forholder seg til Røeggen-dommen i saker mellom ikke-profesjonelle investorer og finansforetak.
Likevel ser vi at underdomstolene i mange saker isteden bygger på de rettslige utgangspunktene i Lognvik- og Fokus Bank-dommene.
I dommen fra Rogaland tingrett om den alvorlig syke pensjonisten som tapte seks millioner kroner på komplekse investeringsprodukter, tar dommeren utgangspunkt i Lognvik-dommens krav om at det må være «kvalifiserte mangler» ved informasjonen som er gitt før det kan bli tale om noe ansvar for foretaket.
Røeggen-dommens utgangspunkt om at informasjonsansvaret er «strengt» og at foretaket må «forsikre seg om at kunden forstår den handelen han begir seg inn på», blir overhodet ikke nevnt i dommen.
I etterkant av Røeggen-dommen er det dessuten innført strengere regler om investorbeskyttelse i det verdipapirrettslige regelverket, uten at dette ser ut til å ha fått særlig effekt på investorbeskyttelsen i praksis i saker om erstatning.
Flere saker dreier seg om investeringer som er gjort via finansforetak hvor Finanstilsynet etter tilsyn har avdekket alvorlige brudd på disse lovpålagte pliktene til beskyttelse av ikke-profesjonelle investorer.
Den syke pensjonisten investerte via foretaket Multi Markets. I 2020 gjennomførte Finanstilsynet tilsyn med dette foretaket og pekte i tilsynsrapporten på flere brudd på lovpålagte krav til investeringsrådgivning, og at dette var «alvorlig … da det kan medføre at kunder handler produkter som ikke er egnet for dem».
Småspareren Sandvig investerte via foretaket Jool Markets, som mistet konsesjonen til å yte investeringstjenester på grunn av grove og systematiske brudd på investorbeskyttelsesreglene.
I det hele tatt er det i flere saker forbløffende liten sammenheng mellom Finanstilsynets avdekking av alvorlige og systematisk brudd på investorbeskyttelsesregler hos mange finansforetak, og de sivile erstatningssakene som har fulgt i kjølvannet av Finanstilsynets avsløringer.
Domstolene som skal ta stilling til konkrete investorers krav, har i flere tilfeller åpenbare problemer med å forstå det EU-rettslige verdipapirrettslige regelverket, herunder hva som utgjør investeringsrådgivning og hvilke plikter dette utløser.
I tillegg snubler domstolene i elementær juridisk metode når de sentrale delene av Høyesteretts storkammeravgjørelse i Røeggen-saken overses totalt.
Tom Staavi skrev i VG i 2014 at «Røeggen vant – resten tapte». I 2023 står denne konklusjonen seg fremdeles godt. Det er på tide at Høyesterett på nytt avklarer hva ikke-profesjonelle investorer egentlig kan forvente fra profesjonelle finansforetak og investeringsrådgivere.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.