I desember 1861 sa president Abraham Lincoln, litt fritt oversatt, at det tankegodset som var tilpasset en roligere tid, ikke lenger var adekvat til å håndtere de voldsomme stormene som nå blåste over landet.

Den 24. februar innså også europeerne plutselig at kontinentet likevel ikke var vaksinert mot nok en ny storkrig og de dramatiske påfølgende konsekvenser. Tankene fra Helsingfors-prosessene, som bygget på at Russland var en partner i den europeiske sikkerhetsarkitekturen, ble bokstavelig talt utdatert over natten. Fordømmelsen av Russland i FNs hovedforsamling var da også veldig tydelig. Nato har igjen fått «frontlinjestater» fra Norge i nord, gjennom Baltikum og Polen, og ned til Svartehavet.

En todeling av verden er blitt mer tydelig, mellom demokratiske land og autoritære/diktaturer. I Europa er innflytelsessfærene i realiteten tilbake. Finland og Sverige går kanskje mot medlemskap i Nato.

Arne Bård Dalhaug
Arne Bård Dalhaug

Ser vi oss først om globalt, er det all grunn til å forvente at FNs sikkerhetsråd vil forbli irrelevant. Både Russland og Kina har vetorett, og det betyr i praksis at sammenlignet med sentrale sikkerhetsutfordringer vil FN forbli maktesløs. En todeling av verdensøkonomien langs politiske konfliktlinjer er også noe en ser konturene av.

Asia var selvsagt av viktighet også under Den kalde krigen, men noe er veldig annerledes i dag. Kinas andel av verdens bruttonasjonalprodukt var i 1960 4 prosent, og er nå 16–17 prosent. Til sammenligning hadde USA i 1960 40 prosent, i dag cirka 20 prosent. Beijing utgjør i dag, sett fra Washington, den største trusselen mot amerikanske interesser.

Det er mange som har sagt at USA igjen skal spille «Kina-kortet», slik president Nixon og Henry Kissinger gjorde i 1972, det vil si igjen trekke Kina i vestlig retning.

Den første innvendingen er at dette har USA og Vesten allerede forsøkt å gjøre i minst 20 år, mens Kina hele tiden er blitt mer autoritært og aggressivt. Den historiske parallellen til 1972 er også lite overbevisende. Det var en genistrek av duoen Nixon/Kissinger, men grunnen var beredt av den lange ideologiske striden mellom kommunistkjempene som kulminerte i en syv måneders lang krig dem imellom i 1969 langs Ussuri-eleven i Mandsjuria. I dag stoler Russland så mye på Kina at Putin trekker styrker ut fra grenseområdene og sender disse til Europa.

USA har igjen tatt en lederrolle i Nato, og ytterligere amerikanske styrker er overført til Europa. Når det gjelder USAs rolle i Europa er det viktig å se bortenfor det umiddelbare, og det bildet som kommer frem er at Europa må regne med å bære langt mer av kostnadene for sin egen sikkerhet enn i perioden 1941–1991.

Kinas vekst og USAs reduserte økonomiske makt betinger dette. USA vil holde mindre troppestyrker i Europa, men det vil primært måtte være europeiske styrker som grupperes i frontlinjestatene. Denne utviklingen påvirker selvsagt også Norge.

Det er nesten absurd å igjen måtte skrive om atomvåpen. Når det gjelder de strategiske kjernevåpen er det omtrent paritet, 1400–1500 stridshoder hver. Den store forskjellen er på taktisk nivå. Her har Russland en betydelig overvekt, cirka 2000 stridshoder. USA skal totalt ha 230 slike stridshoder, hvorav rundt 100 er i Europa. Den russiske overlegenheten av slike taktiske våpen har knapt vært ansett som noen problemstilling, men er nå plutselig blitt en stor bekymring. Kjernevåpnene vil være med oss inn i fremtiden, og Natos kjernefysiske plangruppe vil nok få travle dager i lang tid fremover.

For Norge er det nå bare å legge til grunn at forholdet til Russland er blitt varig mye dårligere. To prosent av bnp til Forsvaret er plutselig et absolutt bunnmål. Under den kalde krigen lå forsvarsbudsjettet i perioder på over tre prosent, og Norge gikk ikke konkurs av den grunn. Siden Vladimir Putin igjen velger å bringe atomvåpen inn i forholdet til Vesten, vil viktigheten av Kolahalvøya øke, og dermed vil det generelle spenningsnivået i norske nærområder gå opp.

Ukraina har vist viktigheten av at en eventuell krig ikke tapes umiddelbart, slik at det internasjonale samfunnet rekker å mobilisere. Selv om Norge er Nato-medlem, er nok ikke den lærdommen uten betydning. Det er også helt åpenbart at Norge trenger å få på plass egne langtrekkende missiler, og også et solid missilforsvar. Kort sagt, Forsvaret trenger mer penger raskt.

Oppsummert, på mange måter er den kalde krigens strategi med containment tilbake, USA og Nato bruker igjen militære, økonomiske og diplomatiske virkemidler til å demme opp for Russlands aggressive adferd. Helt sentralt i dette står igjen avskrekking gjennom militær makt, inkludert atomvåpen.

Bortenfor frontlinjestatene på kontinentet er det særlig tre land hvis fremtidig posisjon ikke er endelig avklart; Ukraina, Moldova og Georgia. Hvordan Ukraina ender opp, er særlig uklart, men også de to andre landene er trolig kilder til konflikt i den postsovjetiske delen av Europa. Begge landene er i dag ganske demokratiske, og ønsker seg ut av Russlands favntak. Historisk har slike uavklarte forhold vært kilder til konflikter og krig. Vi får følge nøye med.

Dalhaug har tilbrakt tre år ved frontlinjen i Øst-Ukraina på oppdrag for OSSE – Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.