20. partikongress som avsluttet søndag, kan summeres opp som følger: Xi Jinping er mektigere enn noen gang. Som ventet ble han gjenvalgt som generalsekretær for Kinas kommunistparti for fem nye år. Minst. Han blir kanskje hersker på livstid. Under kongressen ble Xi skrevet inn i konstitusjonen som «partiets kjerne», og setene i Politbyrået og dets Stående komité ble fylt av menn som har lest seg opp på Xis lære vist seg lojale i tykt og tynt. Xi er Kinas sterkeste leder siden Mao.

Stig Stenslie
Stig Stenslie

Uavhengig av om Xi er en god eller dårlig hersker, illustrerer Mao-tiden risikoen knyttet til det å samle så mye makt i hendene til én leder. Det var ikke uten grunn at Deng Xiaoping, som etterfulgte Mao, gikk inn for å innføre regler og normer som begrenset hvor lenge en leder kan sitte, sikret en viss maktbalanse blant topplederne og ulike elitenettverk, og etablerte kollektivt lederskap. Dette var kjøreregler det var bred tilslutning om – og som i tiår bidro til å stabilisere det kinesiske, politiske systemet. Ikke minst muliggjorde slike politiske kjøreregler ordnede lederskifter.

Lederskifter er akilleshælen til ethvert autoritært regime – og rekken av regimer som har kollapset som følge av arvefølgekonflikt, er lang. Det ordnede systemet for lederskifter man har hatt i Kina de siste tiårene er unikt i kommunistdiktaturenes verden, hvor ledere stort sett har sittet på livstid. Ledersirkulasjon har også gitt det kinesiske systemet en viktig justeringsmekanisme. Når nye ledere har overtatt makten, har de kunnet korrigere den politiske kursen til forgjengerne – og dermed, i hvert fall et stykke på vei, kunnet tilfredsstille ønsker og krav i befolkningen. Nå når Xi blir sittende med makten, vil dette være et brudd med etablert praksis for ledersirkulasjon, og en undergraving av de åpenbare fordeler dette har hatt for politisk stabilitet.

Marte Kjær Galtung
Marte Kjær Galtung

Xi har fått så mye makt at han vanskelig kan gi den fra seg. Et kinesisk ordtak sier at «dersom du rir på en tiger, er det vanskelig å hoppe av». (Fordi da vil du bli spist.) Xi har dessuten brutt normen hvor tidligere toppledere var immune mot rettsforfølgelse, og som følge av hans nådeløse anti-korrupsjonskampanjen har han fiender i fleng. Følgelig vil hele hans nettverk, hans familie og han selv være i livsfare dersom han mister makten. Av frykt for å miste makten vil Xi, akkurat som Mao, kunne bli mer og mer paranoid, autoritær og undertrykkende.

Xi, som i likhet med Mao er belest på kinesisk politisk historie, vet at han har størst grunn til å frykte trusler fra andre partitopper. En historisk lærdom er at de fleste dynastier hverken ble vippet av pinnen av invaderende nomadehorder eller bondeopprør, men av elitegrupper som var en del av det etablerte regimet. Elitene vet hvordan systemet virker, har tilgang til ressurser og våpen, og kjenner veien inn til keiserens soverom.

Også statistikk fra nyere tid er dyster lesning for Xi. Statsviteren Milan W. Svolik har vist at to av tre autoritære herskere som ble avsatt i perioden 1946–2008, ble felt av egne eliter. To andre statsvitere, Alexandra Debs og H.E. Goemans, har regnet seg frem til at hele 41 prosent av autoritære herskere ender enten i fengsel, eksil eller dør innen ett år etter at de har mistet makten, sammenlignet med 7 prosent av demokratisk valgte ledere.

Systemet med kollektivt lederskap, etablert under Deng, åpnet for en viss takhøyde for å lufte ulike synspunkt, og at beslutninger ble fattet etter at det var etablert en viss konsensus. Slike prosesser kan være langsomme, og noen ganger ble det ikke fattet nødvendige beslutninger raskt nok. Men kollektivt lederskap var også en viktig risikostyringsmekanisme. Man kan vanskelig hevde at partiet gjorde noen katastrofale feil under Xis to umiddelbare forgjengere, Jiang Zemin og Hu Jintao.

Men i Xis Kina er det ikke lov å utfordre lederens syn. Det vil være en tiltagende risiko for feilvurderinger og dårlige beslutninger med en egenrådig Xi ved roret. Og han er utvilsomt omgitt av «ja-menn».

Advarselen Mester Lu kom med for mer enn to tusen år siden, er fortsatt høyst aktuell:

«Ikke færre enn tre hundre astrologer sitter og stirrer mot stjernene. Men disse gode menn, redde som de er for å fornærme keiseren, tør ikke fortelle ham sannheten, heller ikke å påpeke hans feil.»

Med andre ord er dette en styringsutfordring som har forfulgt Kina gjennom hele keisertiden og frem til i dag. Hvorvidt Xi vil bringe kineserne like store ulykker som Mao, er umulig å vite, og noe man må håpe ikke skjer. Men ettersom Kinas militærmakt og ambisjoner både regionalt og globalt vokser, er det særlig stor fare for uheldige avgjørelser knyttet til krig og fred. Taiwan er en vedvarende verkebyll for Beijing. Xi minnet under kongressen om at Beijing aldri vil aksepter at øya blir uavhengig, og han utelukket ikke å ta øya med militærmakt. Alle kriger har usikre utfall, og et eventuelt forsøk på å invadere Taiwan vil kunne bli en katastrofe for Kina, Øst-Asia og endog resten av Verden.

Salige Deng må man tro roterer i graven.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.