En rekke av faktorene som har bestemt hovedtrekkene i norsk sikkerhetspolitikk, og som vi er vant til å se på som konstante, er i endring. Ikke på grunn av store og skjellsettende begivenheter som Murens fall eller 11. september, men derimot den akkumulerte effekten av trender som har vært synlige lenge.

For det første et Russland som synes låst på en konfrontasjonskurs med Vesten, der en fremtidig økonomisk stagnasjon virker uunngåelig med det nåværende regimet. Det vil sannsynligvis utløse en politisk og sosial uro som kan gjøre de russiske lederne mindre rasjonelle, i tillegg til at europeisk splittelse kan gjøre dem mer risikovillige.

Russland kan kort sagt bli en farligere nabo. USA på sin side vil trolig redusere sitt engasjement i Europa ut fra bekymring for Kinas fremvekst, irritasjon over sine europeiske allierte og muligens også en generell isolasjonisme. Uansett vil USAs forhold til de europeiske allierte bli mer transaksjonsbasert, med krav om styrket europeisk forsvarsevne som betingelse for amerikansk støtte.

Europa på sin side utvikler seg demografisk og økonomisk på en måte som setter fremtidig satsing på forsvar under press – også for Norges del og før vi tar i betraktning de økonomiske konsekvensene av pandemien, som sannsynligvis vil forsterke problemene.

Samtidig virker Europa ute av stand til å opptre som en samlet aktør med en felles oppfatning av sikkerhetsutfordringene, rett og slett fordi interessene er for forskjellige. Derfor ser vi nå en regionalisering av sikkerhetssamarbeidet mellom mindre grupper av land med reelle strategiske fellesinteresser. Nato består som det overordnede rammeverk, men mer av det praktiske samarbeidet skyves ned på regionalt nivå. Der er det graden av interessefellesskap som avgjør enigheten og samholdet, ikke hvorvidt landene er medlemmer eller partnere i Nato.

I Nord-Europa heter dette samarbeidsformatet Northern Group, som foruten ti Nato-land også omfatter Sverige og Finland. Samtidig foretar svenskene og finnene en oppmyking og omdefinering av sin alliansefrihet i form av omfattende avtaler om både bidrag til Natos reaksjonsstyrker og innsetting av disse styrkene på svensk og finsk område ved behov. De to landene har også inngått et omfattende trilateralt forsvarssamarbeid direkte med USA.

Finland og Sverige søker i realiteten de samme sikkerhetsordninger som sine skandinaviske naboer, men uten å måtte ta belastningen med å melde seg inn i Nato formelt. Tatt i betraktning både den innenrikspolitiske sensitiviteten og faren for å bekrefte president Vladimir Putins narrativ om at Nato spiser seg inn på Russland fra alle kanter, er dette en klok strategi.

Denne utviklingen innebærer både større utfordringer og større muligheter for norsk forsvar og sikkerhet. Vi er og forblir en fullstendig allianseavhengig småstat og vil måtte styrke vår egen forsvarsevne, både som følge av et mer uforutsigbart Russland og mer utvetydige betingelser for amerikansk støtte.

Vesentlig høyere forsvarsbudsjetter virker likevel lite realistisk. Regjeringens nye langtidsplan gir i realiteten ingen garanti for mer enn robust finansiering av dagens forsvar, alle usikkerhet tatt i betraktning. En vesentlig forbedring vil derfor bare være mulig gjennom et sterkt utvidet flernasjonalt forsvarssamarbeid. Det vil imidlertid kreve betydelig avståelse av forsvarspolitisk handlefrihet for å gi tellende resultater, langt utover hva vi til nå har vært villige til.

Det er her et fordypet regionalt samarbeid i Nord-Europa skaper mulighet for å oppnå tre ting.

  • For det første blir vi del av en mindre gruppering av land med langt sterkere strategiske fellesinteresser enn et samlet Europa, spesielt i forholdet til Russland. Fordi dette sikkerhetsfellesskapet også omfatter våre to skandinaviske naboland styrker vi for det andre også muligheten for felles opptreden av landene på den skandinaviske halvøy, som er og blir en naturlig geopolitisk og strategisk enhet, selv om stormaktspolitikken til nå har villet det annerledes.
  • Et styrket sikkerhetspolitisk fellesskap i Skandinavia gjør det dessuten mulig å få fortgang også i det økonomisk motiverte forsvarssamarbeidet som ble innledet for 13 år siden, men som hittil bare har resultert i smågevinster. Det blir nå enda mer nødvendig, fordi små land alene får stadig mindre forsvarsevne per investert krone ut av budsjettene, selv når pengene brukes fornuftig.
  • Og endelig vil en nordeuropeisk regional «allianse i alliansen» som både opptrer samlet fordi landene har sterke fellesinteresser og styrker sin samlede forsvarsevne ved et utstrakt flernasjonalt samarbeid, gjøre det enklere å sikre fortsatt amerikansk engasjement i vår del av Europa.
Sverre Diesen
Sverre Diesen

Norge bør derfor i årene fremover arbeide hardere for en styrking og formalisering av det regionale nordeuropeiske forsvarssamarbeidet innenfor Natos ramme. Det vil kreve at vi tar tak i og gjør noe med den norske forsvarspolitikkens konsensusdrevne treghet når det gjelder endringer i Forsvarets rasjonale og premisser.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.