Det synes å være enighet om at pandemien vil endre mange ting, og sikkerhetspolitikken er neppe noe unntak. De fremvoksende stormaktene i Asia har trolig et mer avslappet forhold til de humanitære konsekvensene enn vi har i Vesten, men de økonomiske følgene er meget merkbare. De vil derfor ha en grunnleggende interesse av å hindre eller begrense fremtidige pandemier.
Det er imidlertid to systemiske trekk ved disse statene som svekker slike bestrebelser. For det første vil det kunne være kulturelle og økonomiske forhold enkelte steder som disponerer for utbrudd av pandemier, ref de markedene for omsetning av levende dyr i Kina som utløste koronaen. Dernest har mange av landene også autoritære trekk som gjør at myndighetene vil søke å hindre spredning av negative nyheter som kan slå tilbake på regimet. Slike mekanismer gjelder ikke bare toppledelsen, men gjennomsyrer hele byråkratiet eller partiapparatet fra øverst til nederst. Dette så vi også i Kina i forbindelse med korona-utbruddet.
Men når det gjelder en pandemi vil dette ikke oppnå annet enn å forsinke mottiltakene lenge nok til at utbruddet blir betydelig verre når den eksponentielle smittespredningen skyter fart. For stater som Kina, India og Indonesia vil potensialet som utgangspunkt for globale pandemier derfor avhenge av balansen mellom på den ene siden deres ønske om å beskytte økonomien og på den annen side deres sosiokulturelle eller sosioøkonomiske disposisjon for å bli opphav til pandemier kombinert med deres politiske tilbøyelighet til å ville skjule det lengst mulig.
I siste instans risikerer vi at beskyttelse av økonomien taper i forhold til å bevare regimets maktstilling, av to årsaker. For det første dreier dette seg – med unntak av Kina – om land med et betydelig fødselsoverskudd, og derfor et overbefolkningsproblem på sikt. Dette gjør at de antagelig har en relativt høy evne til å erstatte i hvert fall ufaglært arbeidskraft og holde økonomien i gang. Sammen med et annet syn på det humanitære aspektet av både kulturelle og politiske årsaker tilsier det at bekymringen for å bevare regimet i siste instans kan bli viktigere for dem. Dette motivet forsterkes av at virus sjelden eller aldri er både ekstremt smittsomme og ekstremt dødelige, av rent evolusjonsbiologiske årsaker. Det er dermed liten risiko for en dødelighet som er så ekstrem at vi får apokalyptiske scenarioer med dødelighet helt ute av kontroll.
Mer eller mindre dødelige pandemier av en type som Vesten ikke har hverken politiske, økonomiske eller sosiale forutsetninger for å mestre særlig godt, kan derfor bli et tilbakevendende fenomen. Det vil i så fall akselerere den pågående globale maktforskyvningen fra vest til øst, i verste fall ikke bare som rene naturkatastrofer. Det vil også kunne fremstå som en måte for folkerike, autoritære regimer å føre økonomisk krig mot Vesten på. Under visse politiske og økonomiske forutsetninger kan man altså tenke seg pandemier som et våpen og en strategi i seg selv, eventuelt også koblet til fremstilling av nye designervirus med bestemte egenskaper – såkalte direktive biologiske våpen.
Et annet sikkerhetspolitisk interessant aspekt er sammenhengen mellom økonomisk resesjon og fremtidige forsvarsbudsjetter, herunder muligheten for å nå Natos mål om to prosent av bnp til forsvar. Også her snakker vi om en dobbel effekt, henholdsvis på kort og lang sikt. På kort sikt ser pandemien ut til å utløse en økonomisk resesjon med betydelig nedgang i den globale økonomien, herunder også i Norge. Det vil jo i seg selv redusere bnp og gjøre det enklere å nå målet selv med lavere budsjetter. Hvis dette varer lenge nok, vil med andre ord resesjonen kunne oppfylle målet for oss uten at vi bruker mer på forsvar og uten at forsvarsevnen blir det minste bedre. Dette kan bli forsterket av en vedvarende lav kronekurs, som vil innebære at materiellanskaffelser i utlandet blir vesentlig dyrere og dermed svekker forsvarseffekten av investeringene.
En mer naturlig konsekvens vil likevel være at det etter hvert formuleres et annet mål, både som følge av resesjonen og fordi et resultat av pandemien kan bli redusert satsing på konvensjonelt forsvar i vestlige land. Betydelig større ressurser kan måtte settes inn for å beskytte våre samfunn og våre økonomier mot pandemier, nettopp fordi vi er mer sårbare enn de landene vi konkurrerer med – hva enten de utnytter dette bevisst eller ei. Det kan bety en omdefinering av hele forsvarsbegrepet til noe som også omfatter smittevern og beredskapstiltak mot pandemier, med påfølgende omdisponering av måten vi bruker dagens forsvarsbudsjetter på. Det kan på den annen side også føre til at slike tiltak vil kunne regnes inn i bnp-andelen til forsvar – uansett hvilken prosent den måtte ende på, og i den grad et slikt måltall overlever i det hele tatt. Usikkerhetene er mange.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.