Stortinget ga i 2016 bred støtte til regjeringens Prioriteringsmelding (Meld. St. 34 (2015-2016)). Det bærende prinsipp er her at prioritering i helsetjenesten skal skje på grunnlag av nytten ved helsetiltakene, deres kostnader og alvorligheten av sykdommen.

I praksis betyr det at tiltak skal prioriteres høyere jo flere gode leveår de gir, holdt opp mot kostnaden.

I november presenterte Folkehelseinstituttets vaksineutvalg sine forslag. Utvalget med syv etikere hadde etter seks møter og timers etisk refleksjon kommet til at Prioriteringsmeldingens prinsipper skulle settes til side, til fordel for ulike andre kriterier.

Ivar Sønbø Kristiansen
Ivar Sønbø Kristiansen

Konsekvensen ble at sykehjemspasienter ble prioritert på topp. Dette til tross for at de oftest bare har ukers eller måneders restlevetid og derved liten potensiell nytte av vaksinen som de dessuten tåler dårlig.

Helsepersonell som er tvunget til å påta seg økt smitterisiko, ble prioritert ned.

Dersom FHI hadde fulgt Prioriteringsmeldingen, ville risiko for å bli smittet og risiko for død ved smitte vært de sentrale kriterier ved vaksinering.

Vaksinekostnaden er omtrent den samme for alle grupper og derfor av liten betydning for prioriteringen. Det kan tenkes at prioriteringslisten hadde blitt den samme med Prioriteringsmeldingen som med vaksineutvalgets kriterier, men særlig sannsynlig er det ikke.

Les innlegget fra prioriteringsutvalget: Hvem bør få koronavaksine først? Hvem kan vente?

Regjeringens prioriteringsliste viser seg å bli viktigere enn vi håpet for noen uker siden, fordi vaksineleveransene blir betydelig forsinket. Samtidig innføres stadig flere og krevende smitteverntiltak – for sikkerhets skyld.

Situasjonen er likevel at smittepresset er meget varierende over landet. Det er relativt stort i noen byer og bydeler, mens mange områder har lite eller ingen kjent smitte.

Foreløpig prioriteres alle områder likt.

Bydelene Grorud og Søndre Nordstrand i Oslo kan brukes som eksempel på hva man kan oppnå ved å prioritere vaksine til områder med stort smittepress nå, sammenlignet med å måtte vente åtte uker:

  • De to bydelene har for tiden cirka 500 smittede per 100.000 innbyggere per toukersperiode.
  • Dersom alle voksne i disse bydelene umiddelbart fikk tilbud om vaksine, og to tredjedeler aksepterte tilbudet, kunne man forebygge i størrelsesorden 1300 smittetilfeller.
  • Dette tilsvarer cirka syv unngåtte dødsfall eller cirka 125 gode leveår som berges i Grorud og Søndre Nordstrand.

Dagens vaksinepraksis koster liv og leveår i områder med høyt smittepress.

Anslagene her er basert på alder i bydelene og på nasjonale dødelighetstall. Det forutsettes at vaksinen forebygger 90 prosent av smittetilfeller, men ikke reduserer videre smittespredning.

Gevinstanslagene er både grove og usikre, men de illustrerer hva man kan gå glipp av ved å prioritere alle geografiske områder likt.

Effekten av geografisk differensiert vaksinering blir imidlertid ikke bare helsegevinster. Byrdefulle smitteverntiltak kan lettes tidligere – og i neste omgang reduseres samfunnsøkonomiske kostnader. Dette kommer alle til gode.

Det er på tide å bruke helsetjenestens vanlige prioriteringsregler for koronavaksinering. Det ville bety at Bent Høie kunne etterkomme Raymond Johansens ønske om prioritering av områder med mye smitte, simpelthen fordi effekten ville bli større enn vaksinering i kommuner uten kjent smitte.

Det ville være solidaritet og dugnad i praksis.

Det kan tenkes at Senterpartiet ville kalle det å ofre utkanten, men kanskje folkehelsepolitikk burde veie tyngre enn distriktspolitikk?(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.