Debatten om vestlige land skal gi Ukraina moderne kampfly preger nyhetsbildet, fordi amerikanerne trolig er på glid etter å ha vært negative til nå. Det aktualiserer spørsmålet om våre nylig utrangerte F-16-fly bør doneres til det hardt pressede ukrainske luftforsvaret sammen med andre vestlige lands.

Sverre Diesen
Sverre Diesen

Skeptikerne er redd for en eskalering som skal trekke Vesten inn i konflikten, men også kommentatorer som unner ukrainerne all mulig støtte peker på at vestlige fly ikke vil avgjøre krigen på kort sikt. Å trene piloter til å utnytte potensialet til et avansert, såkalt fjerde generasjons kampfly tar tid. I tillegg krever det oppbygging av en komplisert logistikk med teknikere, verkstedkapasitet og reservedeler. Det er også pekt på at rullebanene på de ukrainske flybasene er i en forfatning som gjør at vestlige fly per nå ikke kan operere derfra. En overføring vil derfor ikke ha noen direkte påvirkning på krigen før tidligst neste år. Det er åpenbart helt riktig – til gjengjeld er ikke det hovedsaken.

For å ta eskaleringsfrykten først, så er den neppe reell. Situasjonen på bakken er preget av fullstendig russisk stagnasjon, der all offensiv kraft synes å ha gått ut av russiske styrker preget av lav stridsmoral, vedvarende forsyningsproblemer og slett ledelse. De har i øyeblikket nok med å forberede seg på forsvar mot en forventet ukrainsk offensiv. Det betyr at det siste russerne trenger er å utvide krigen til også å omfatte et knusende overlegent Nato. De mange truslene om bruk av kjernevåpen er ikke troverdige, og konvensjonelt kan ikke russerne foreta seg noe som ikke Nato kan trumfe og gjengjelde dobbelt. Hva skulle det være, og hvor skulle russerne ta de styrkene fra?

Her er det også et poeng at et vestlig gjensvar på en russisk eskalering mot ett eller flere Nato-land ikke behøver å bli rettet mot mål i Russland, med den følsomheten det har. Det kan rettes mot de russiske styrkene inne i Ukraina, med en fullstendig ødeleggende effekt for deres mulighet til å holde på selv de begrensede landområdene de fortsatt har kontroll over. Det vet russerne, derfor vil de sannsynligvis vokte seg vel for å gjøre alvor av en eskalering. At de selvfølgelig spiller på vestlig engstelse ved å true med det er noe annet.

At moderne kampfly ikke vil få noen umiddelbar innflytelse på krigen er imidlertid ingen innvending – det er snarere et pluss og et poeng i seg selv. Vestens grunnleggende strategiske problem i denne konflikten er Putins overbevisning om at vi kommer til å gi opp bare krigen varer lenge nok. Det følger av hans totale forakt for de vestlige land som svake og splittet, preget av dekadanse og moralsk forfall. Så lenge han ikke har noen tanke om å gi opp selv, blir den vestlige engstelsen og tvilen i seg selv en bekreftelse på hans oppfatning av oss. Skal det skje en endring på det, må Putin bringes til å innse at denne oppfatningen er feil. Ved nettopp å sende ukrainerne våpen som det vil ta et år og mer å gjøre seg nytte av, er Vestens budskap til Putin ikke til å misforstå: «Vi vil stå i dette den tiden det tar – ikke gjør den feilen å tro noe annet». Det finnes ingen tydeligere måte å si dette på enn å gi Ukraina både kampfly og det de vil trenge med hensyn til trening, logistikk og støttesystemer for at flyene skal få maksimal effekt – uansett hva det vil ta av tid.

Overføring av kampfly til Ukraina er med andre ord ikke primært et spørsmål om å påvirke krigen militært og i det korte tidsperspektivet. Det er et strategisk og politisk trekk i bestrebelsene på å realitetsorientere Vladimir Putin, som er den ene, helt nødvendige forutsetning for å bringe denne krigen nærmere en avslutning.

Her skal vi huske at Putins vurdering er riktig hva angår utfallet av krigen hvis Vesten gir opp. Da vil Russland vinne, med sine langt flere mennesker og Putins ubegrensede vilje til å ofre dem på slagmarken. Hvis det ligger fast at russisk seier er den ene, helt uakseptable utgang på krigen fra Vestens synspunkt, gir konklusjonen seg selv. Nøling og engstelse for å gi Ukraina det de trenger for å vinne er da en krigsforlengende og ulogisk strategi diktert av vestlig frykt. Men frykten er her som i andre sammenhenger en meget dårlig rådgiver. Den bør vi ikke lytte til, ikke minst fordi det er ukrainerne som betaler fryktens pris på våre vegne – i blod.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.