Det skrives sikkerhetspolitisk historie om dagen. Tiden vi nå er inne i vil historiebøkene referere til som skjebnesvangre år i europeisk historie. Bakgrunnen er blant annet fremveksten av et stadig mer autoritært og revisjonistisk Russland. Og krig.

I Vesten har forholdet til Russland på mange måter vært preget av en iboende usikkerhet – og kanskje dels ønsketenkning – knyttet til russiske intensjoner og hvilken aktør det moderne Russland egentlig er.

Karen-Anna Eggen
Karen-Anna Eggen

For mange ble dette tydelig først etter Russlands brutale angrepskrig mot Ukraina.

Russland ønsker å endre den regelbaserte internasjonale orden, en orden landet har nytt godt av, men beskriver som et hinder for sin stormaktsstatus. Russland vil ha en verden med regler for alle andre, mens det selv skal få lov til å gjøre hva det vil. Det er stormaktens privilegium, og inkluderer retten til å samle det president Putin beskriver som det historiske stor-Russland.

At Russland ennå ikke er en fullkommen stormakt skyldes et USA- (for) ledet Vesten som, ifølge Moskva, ønsker å holde landet nede og svakt. Trusselen om vestlig sponsede fargerevolusjoner for å styrte regimet, spredning av farlig liberaldemokratisk tankegods til den russiske befolkning og fortellingen om et ekspanderende Nato brukes aktivt som påskudd for å stramme inn på hjemmebane, plage naboland og utøve cyber- og påvirkningsoperasjoner og andre lyssky aktiviteter ute.

Det er innenfor rammen av denne konfrontasjonen med Vesten Russland også plasserer Norge og Norden.

Vestens raske reaksjon, sterke samhold og støtte til et Ukraina som biter fra seg over all forventning, er bare en av flere konsekvenser av Russlands fremferd som myndighetene i Moskva nok ikke hadde forutsett.

Mest dramatisk er likevel Finland og Sveriges historiske beslutning om å tilslutte seg Nato. Dette vil styrke Norden og gir økt sikkerhetspolitisk tyngde og oppmerksomhet til vår region. Det vil også endre dynamikken i regionen på flere måter.

For det første vil betydningen av kjernefysisk avskrekking bli viktigere for Russland. For Norge sin del er det særlig vår geografiske nærhet til Nordflåten og Russlands atomarsenal på Kolahalvøya oss gjør oss sårbare. Dette er våpen og ressurser som står sentralt i det russiske bastionforsvarskonseptet og utgjør landets ultimate sikkerhetsgaranti.

Russland vil mest sannsynlig bli mer beskyttende overfor disse ressursene i takt med store tap på slagmarken i Ukraina og konsekvensene av historisk sterkt økonomisk og politisk press fra Vesten.

For det andre vil Norge få økt geostrategisk betydning som mottager og transittland for alliert forsterking til våre naboland. Det vil bli svært krevende å få noe inn sjøveien i Østersjøen. Og, i det Østersjø-regionen igjen blir en del av Norges nærområder må også fokuset på forsvaret av Sør-Norge økes.

For det tredje kan vi forvente økt tilstedeværelse av russiske konvensjonelle styrker i våre nærområder og mer aggressiv russisk oppførsel i Østersjøområdet. «Svartehavet kryper oppover» som en bekjent så godt sa det. Russland vil se på eksklaven sin, Kaliningrad, som mer utsatt, og trolig også styrke sitt militære nærvær på sin hviterussiske alliertes side av Suwalki-korridoren.

Lavspenning i nord er heller ikke lengre gitt i møte med økt spenning og mindre rom for dialog og samarbeid i Arktis. Det er tross alt det samme Kreml som opererer i nordområdene som i Østersjøen og Svartehavet. Økt alliert tilstedeværelse i nord betyr også økt alliert aktivitet – av typen Norge ikke nødvendigvis har stålkontroll over.

Den russiske fortellingen om at landet omringes vil forsterkes og fører også til økt markeringsbehov retorisk og i informasjonsdomenet. Dette er Russland allerede godt i gang med, og den finske og svenske regjeringen er særlig bekymret for russiske cyberangrep.

Hva er veien videre?

Rammen for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk er i sterk endring som følge av Russlands brutale fremferd mot et annet naboland. Norges særnorske policy om «beroligelse og avskrekking» blir vrien å etterleve, med et Europa i høyspenn og sikkerhetspolitikk tilbake på agendaen i Arktis.

I det vi orienterer oss i en ny sikkerhetspolitisk tid må vi belage oss på at regimet i Moskva blir sittende, i hvert fall en stund til. Et isolert og revisjonistisk Russland gir store utfordringer på samarbeidsfronten. For selv om det skulle være ønskelig fra Vestlig side å videreføre ulike dialog- og samarbeidsplattformer, gjør russisk fiendtliggjøring og propaganda på hjemmebane at samarbeid med vestlige partnere ses på som en mulig risiko.

Tillitskrisen er et faktum og en direkte følge av Moskvas omfattende og systematiske løgner.

Selv om Russland taper fortellingen om krigen i Vesten, er det aktører og regioner utenfor Vesten som ikke er like opptatte av det som skjer hos oss. Og Russland søker nå aktivt mot land som støtter oppunder deres syn på verden og motstand mot amerikansk innflytelse. Av størst bekymring er Kinas støtte til Russland og deres stadig tettere samarbeid.

Innad i alliansen er heller ikke alt harmonisk, noe Tyrkias motstand mot finsk og svensk Nato-medlemskap viser. Vestlig samhold vil også på sikt utfordres av matkrise, klimakrise, inflasjon og flyktningkriser. Vi står derfor overfor en del tøffe diskusjoner fremover knyttet til hvordan vi best ivaretar vår sikkerhet, men også idealer, i møtet med aktører og drivkrefter som søker å stake ut en ny internasjonal orden. I en slik tid kan det være lurt å samle kreftene, fordi dette er bare starten.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.