Krigen i Ukraina har tre aktører med selvstendige, strategiske interesser: Russland, Ukraina og Vesten. Vesten er riktignok ingen enhetlig aktør, men en løs koalisjon av vestlige demokratier, anført av USA, som støtter Ukraina militært og økonomisk.

I hovedsak er Vestens interesser sammenfallende med Ukrainas, men ikke i enhver henseende.

Sverre Diesen
Sverre Diesen (Foto: Aleksander Nordahl)

Ukrainerne ønsker å påføre russerne et fullstendig nederlag og fordrive dem fra alt ukrainsk område. I Vesten frykter derimot noen hvilke konsekvenser en slik ydmykelse av Russland vil få. Den frykten gjelder både hva Putin da kan komme til å gjøre, og muligheten for et regimeskifte i Moskva, hvor enda mer ytterliggående krefter kommer til makten.

Ukrainerne ønsker med andre ord at russerne skal tape, for å sikre sin nasjonale eksistens. Vesten ønsker at russerne ikke skal vinne, fordi det vil ha store og langsiktige, negative konsekvenser for europeisk sikkerhet.

Det betyr at vi er enige om hva som ikke skal skje: Russland skal ikke greie å utslette Ukraina og gjeninnlemme det i det russiske imperiet.

Med det for øyet har Vesten til nå gitt ukrainerne den militære hjelpen som skal til for å stanse russerne og hindre dem i å vinne krigen. Men Vesten har så langt ikke villet gi Ukraina den type våpen de trenger for å gå til en omfattende motoffensiv og drive den russiske hæren ut.

For Vesten vil den ønskelige utgangen være at russerne trekker seg ut frivillig, med en eller annen innrømmelse fra ukrainsk side som gjør at Putin ikke blir desperat og regimet hans ikke faller. I så fall må to betingelser innfris.

  • Situasjonen på slagmarken må være slik at Putin innser at det eneste alternativet til å forhandle, er et fullstendig nederlag.
  • Ukrainerne må være villige til å gi en innrømmelse som gjør at Putin redder tilstrekkelig ansikt til å overleve politisk.

Det siste kan for eksempel være at en russisk tilbaketrekning ikke skal omfatte Krim i første omgang. For å få ukrainerne med på det, vil Vesten måtte love å la de økonomiske sanksjonene stå ved lag for å presse et fremtidig russisk regime ut fra alt ukrainsk område. I tillegg må ukrainerne få sikkerhetsgarantier som gjør at Russland ikke vil kunne forsøke det samme igjen.

Der ukrainerne ønsker å løse problemet med militærmakt alene, krever den vestlige målsetningen en sammensatt strategi som kombinerer militære, økonomiske og politiske virkemidler.

Dette vil det sitte meget langt inne å få ukrainerne med på. De har ingen grunn til å stole på at russerne vil holde noen form for fremtidig avtale. Vi kan heller ikke bebreide dem hvis de ikke tror at Vesten fortsatt vil stå samlet bak sanksjonsregimet etter at krigen er over, eller stå kompromissløst ved fremtidige sikkerhetsgarantier til Ukraina. Samtidig har Vesten et kraftig pressmiddel, nemlig ukrainernes totale avhengighet av vestlig militær hjelp.

USA og de vestlige land vil kunne si at betingelsen for fortsatt hjelp, er at Ukraina aksepterer de innrømmelsene som må til for at russerne skal forhandle, når situasjonen på slagmarken er blitt tilstrekkelig håpløs for dem.

Da har vi likevel glemt å gjøre regning med den tredje aktøren, nemlig Russland selv. Det er ingenting som tyder på at Putin har gitt opp sitt opprinnelige mål om å slette Ukraina fra kartet. Han erkjenner nok at dette ikke er mulig så lenge Vesten fortsetter å støtte ukrainerne militært, men det er han overbevist om at de ikke kommer til å gjøre i lengden. For ham gjelder det bare å holde krigen i gang, da er selv en frosset konflikt en halv seier. Da vil de dekadente, vestlige demokratiene på et eller annet tidspunkt gi opp, og da vil krigen kunne gjenopptas med full styrke av en russisk hær som i mellomtiden er restituert.

Hvor store menneskelige og økonomiske kostnader dette skal ha for Russland, bryr han seg åpenbart ikke om, så lenge han vinner til slutt.

Selve premisset for Vestens strategi – at Putin vil forhandle bare situasjonen blir vanskelig nok – ser med andre ord ikke ut til å holde. Det betyr at målet om å hindre at russerne vinner uten å la dem tape fullstendig, ikke lar seg realisere.

Dersom det fortsatt er av avgjørende betydning for Vestens langsiktige sikkerhet at Russland ikke vinner, gjenstår bare én mulighet: Russland må tape. Vestens og Ukrainas mål blir sammenfallende, fordi Putins uendrede ambisjon ikke lenger gir Vesten noe valg.

Hvis Vesten må endre mål, må vi også endre metode. Da tvinges vi til å søke en rent militær løsning ved å gi ukrainerne de våpensystemene og den hjelpen for øvrig som de trenger for å påføre russerne et militært nederlag. Prisen for å sikre vestlige, strategiske interesser på lang sikt, blir dermed å leve med den risikoen en slik strategi innebærer på kort sikt.

Utviklingen i konflikten kan likevel tyde på at tiden for det er inne.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.