Et særtrekk ved forsvarssektoren er at det problemet man arbeider med er hypotetisk – heldigvis. Ulempen ved det er likevel et fravær av løpende tilbakemelding fra den virkeligheten man er til for. Det gjør at rommet for uenighet om hva som er et godt forsvar er langt større enn tilsvarende uenighet på andre samfunnsområder. Særlig farlig er dette når erfaringer fra kriger i andre deler av verden overføres ukritisk til våre forhold, og brukes som bevis på hva slags forsvar vi bør satse på. For å dra en medisinsk parallell er det omtrent like innsiktsfullt som å påstå at «denne medisinen er effektiv mot malaria i Afrika, så den er sikkert effektiv mot kreft i Norge også».
Krig er som kjent et instrument for politikken, og det betyr at hva som er en egnet måte å føre krigen på – og dermed et egnet forsvar – avhenger av en rekke kontekstuelle forhold. Ikke bare hvilket politiske formål og ambisjonsnivå krigen har, men også faktorer som alliansetilknytning, styrkeforhold, de truede områdenes utstrekning og karakter, økonomiske rammer etc. påvirker hvilken kombinasjon av våpensystemer, mennesker, infrastruktur og andre innsatsfaktorer som er den beste.
Eksempelvis å gi alle norske storbyer et luftvern som beskytter mot den type hensynsløs bombing russerne driver i Ukraina kan jo virke prisverdig. Men bortsett fra at dette i seg selv ville kreve en satsing på luftvern som antagelig ville legge beslag på hele materiellinvesteringsbudsjettet i årevis, ville det jo være fullstendig formålsløst. Hvis stormakten Russland i en væpnet konflikt med Norge finner å ville legge et antall norske tettsteder i grus, er det i realiteten ingenting vi kan gjøre for å hindre det. Når det ganske riktig påpekes at Forsvaret i øyeblikket har en svakhet når det gjelder luftvern, dreier det seg derfor ikke om å beskytte sivile mål, men først og fremst om å beskytte basene til egne og allierte kampfly.
At krigen beviser at Heimevernet må styrkes og flere vernepliktige kalles inn er også en tvilsom konklusjon.
Ukraina står alene i en eksistensiell krig for å overleve som nasjon, der en angriper forsøker å erobre hele det ukrainske landterritoriet. Da er et territorialforsvar med utnyttelse av alle nasjonens menneskelige og materielle ressurser en åpenbar nødvendighet og en rasjonell løsning på problemet. Det har imidlertid ingen likhet med det norske forsvarsproblemet, hvor ingen seriøs trusselvurdering fra Etterretningstjenesten eller andre kompetansemiljøer kommer i nærheten av en slik beskrivelse.
Vi står overfor en trussel rettet ikke mot vår nasjonale eksistens, men mot vår politiske suverenitet og mulighet for å føre en politikk som ikke må ta særlige hensyn til Russlands interesser slik russerne definerer dem. Konkretiserer vi denne trusselen, fremkommer scenarioer som i hvert fall hva en bakkekrig angår bare vil berøre områder i Nord-Norge med 2–3 prosent av landets befolkning. Noe mer enn det greier vi ikke å sannsynliggjøre ut fra hverken russiske politiske og strategiske interesser eller militær kapasitet. Det norske forsvarets funksjon i denne situasjonen er å utløse og legge til rette for allierte forsterkninger. Da er det neppe en klok investering å styrke HV over hele landet, vel å merke sammenlignet med det som er alternativ bruk av de samme pengene – kampkraft som kan settes inn i det truede området.
At ukrainerne etter hvert har ødelagt hundrevis av russiske stridsvogner med bærbare panservernvåpen er i seg selv heller ikke noe bevis på at den forestående norske stridsvognanskaffelsen er lite gjennomtenkt. Dette er våpen med en rekkevidde godt innenfor stridsvognens egne sensorer og våpen, de har en kraftig signatur og operatøren er derfor meget utsatt. Å bekjempe angriperens stridsvogner med denne type våpen skiller seg derfor rent taktisk ikke fra å bekjempe dem med våre egne stridsvogner. Begge deler forutsetter at vi forsøker å holde territorium mot en angriper som har både større styrker og høyere mobilitet enn oss.
Det som derimot er meget interessant er å se hvor effektive droner er mot russiske stridskjøretøyer – ganske særlig amerikanske selvmordsdroner. Dette er enkle våpen som bare koster en brøkdel av de stridsvognene de kan ødelegge, men har større rekkevidde enn våpnene på de samme stridsvognene. Det gjør at operatørene er beskyttet på en helt annen måte, som igjen muliggjør en taktikk der små styrker påfører angriperen tap uten å måtte slåss fra faste stillinger – delvis med slike og delvis med andre typer våpen. Det betyr at vi kan erstatte et operasjonskonsept som ut fra våre forutsetninger hverken er mulig eller nødvendig med et som er både taktisk mulig og strategisk tilstrekkelig.
Ukraina-krigen vil etter hvert gi mye verdifull informasjon som Forsvaret vil kunne dra nytte av. Men hvilken og hvor mye av den informasjonen som er relevant og overførbar til det norske forsvarsproblemet krever et omfattende analysearbeid i kompetente fagmiljøer – ikke politiske strakarmsanalyser i tråd med forutinntatte oppfatninger.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.