Vesten diskuterer nå i hvilken grad Russland skal straffes for sin aggressive krigføring i Ukraina. Det er svært fristende å velge en hard linje. Russland har brutt sine gjentatte løfter om å respektere Ukrainas territorielle integritet. Russland anerkjenner ikke engang eksistensen av en ukrainsk stat og en ukrainsk nasjon. Russland velger å føre krig på en måte som landet vet vil koste mange sivile livet. Russland terroriserer med vitende og vilje sivilbefolkningen i okkuperte områder, og har ingen tydelig politikk for å hindre individuelle soldaters overgrep.
Alt dette betyr at det er sterke moralske argumenter for å straffe Russland. I tillegg kommer behovet for å beskytte internasjonal rett og internasjonale normer. Angrepskrig skal ikke lønne seg. Det skal heller ikke trusler om bruk av kjernefysiske våpen, for slike trusler øker i seg selv muligheten for at atomvåpen vil bli brukt. Alt dette er argumenter for at Vesten bør straffe Russland hardt ved å bryte alle bånd.
Enda så fristende det måtte være å tenke slik, er det neppe veien å gå. For det første har Vesten neppe ressursene som skal til for å gjøre det. For det annet vil en slik politikk bare øke avstanden mellom Vesten og Russland, ikke minst ved ytterligere å fremmedgjøre den jevne russer fra Vesten. For det tredje vil det drive Russland enda lenger inn i Kinas favntak, og dermed svekke Vestens globale stilling. Vesten må stå samlet i sin støtte til Ukraina, men i tillegg må man planlegge hvordan forholdet til Russland skal være når krigen i Ukraina går over i en mindre akutt fase. Dette arbeidet skjer allerede i EU og i Nato, men Norge har også sitt bilaterale forhold til Russland å skjøtte. Hvordan bør vi gå frem?
Vi går inn i dette med en ny fordel. Norges utenrikspolitiske mareritt nummer én har lenge vært å bli alene med Russland i nord. Den muligheten eksisterer fortsatt, men med Finland i Nato er den redusert. Det gir oss en ny grad av sikkerhet. På den annen side har vi mistet et instrument, nemlig Barentssamarbeidet. Hovedtanken bak Barentssamarbeidet var at vi skulle kunne engasjere russere på to nivåer, regionalt og nasjonalt, og i noen grad isolere regionalt samarbeid fra problemer på nasjonalt nivå. En viktig forutsetning for denne tenkningen forsvant allerede for 20 år siden, da Putin sentraliserte Russland ved å vingestekke guvernørene (lederne av fylker som Murmansk og Arkhangelsk). Gitt at samarbeidspartnere gjennom flere tiår nå går aktivt ut mot det de kaller ukrainske nazister, norske fiender osv., er det vanskelig, vi vil si bortimot umulig, å fortsette mye av dette samarbeidet. Vi må finne andre arenaer. Tre er spesielt nærliggende.
Arbeidet i Arktisk Råd ble satt på pause i etterkant av invasjonen. Nå har de arktiske statene fått tenkt seg litt om, og de har så smått startet opp arbeidet igjen, men uten Russland. Neste vår tar Norge over formannskapet i Arktisk Råd, etter Russland. Det er dermed betimelig å se nøye på hvilke muligheter for samarbeid som ligger her.
Arktisk Råd har en funksjonell tredeling ved at utenriksministerne fra de åtte arktiske statene møtes hvert annet år og embetsverket møtes to ganger i året. På det laveste, og mange vil si det viktigste, nivået foregår forskningssamarbeidet. I ulike arbeidsgrupper møtes forskere fra både arktiske stater og ikke-arktiske stater for å kartlegge arktiske miljø- og klimautfordringer. Tilstandsrapportene som utarbeides her gir viktige innspill til internasjonale klima- og miljøforhandlinger. Uten Russland, som innehar 40 prosent av den arktiske kystlinjen, er dette samarbeidet amputert. En rekke forskere innenfor klima- og miljøfeltet har varslet at uten Russland vil vi forstå mye mindre av hva som skjer i nord og hvilke tiltak som må iverksettes for å «redde Arktis». Norge bør derfor lete med lys og lykte for å finne en måte å få forskningssamarbeidet i Arktisk Råd opp å gå igjen, også med Russland.
Å kaste Russland ut av dette forskningssamarbeidet endrer ikke tilværelsen for befolkningen i Ukraina og fører heller med seg at vi står mer ustøtt i møtet med den globale utfordringen klima- og miljøendringene i Arktis er.
På to andre områder, Svalbard og fisk, deler også Norge og Russland skjebnefellesskap. Det bor 370 russere og ukrainere i Barentsburg, kun en kort seiling fra Longyearbyen. Det russiske nærværet på Svalbard er forankret i Svalbardtraktaten. Norge og Russland har felles interesse av at den overholdes strengt. De to landene har lang tradisjon for å samarbeide om blant annet søk og redning i arktiske strøk. Svalbards utilgjengelighet gjør det nødvendig å benytte seg av de ressursene man har på øyene, det være seg russiske eller norske. Regjeringen har også denne våren valgt å videreføre det bilaterale samarbeidet om søk og redning. Det er både nødvendig og fornuftig. Havnene på Svalbard er åpne for russiskflaggede fartøy, og må forbli det.
Norge og Russland har samarbeidet om forvaltningen av fiskebestanden i Barentshavet siden midten av 1970-tallet. Forvaltningen har i all hovedsak vært vellykket. Senest i slutten av mai møttes nordmenn og russere i Bergen for å diskutere kvotene for neste år. Det er et viktig område norske myndigheter kan fortsette samarbeidet med Russland. Enkelte har hevdet at Norge ikke har vært tøff nok i denne sammenheng. En rasering av dette samarbeidet ville imidlertid ikke bare utløse en økonomisk krise for dem som lever av fisket, men også en potensiell økologisk katastrofe, om man ikke skulle bli enige om kvotefordeling. Fisk kjenner som kjent ingen grenser, og når torsken er mindre, holder den seg mest på russisk side. Hvis russiske fiskere blir stengt ute fra norske farvann, vil de fiske på den del av bestanden som svømmer i russiske og internasjonale farvann. Det kan fort medføre overfiske og en allmenningens tragedie, der fellesgodet forsvinner fordi partene er for grådige. Her må derfor Norge fortsatt samarbeide med Russland.
Det er dermed slik at Norge må ha møteplasser med russere. Arktisk Råd er viktig for å kartlegge klima- og miljøutfordringene i nord. På Svalbard bor vi sammen på en mellomstor øy og om ulykken er ute, må man ha beredskap for å hjelpe hverandre. Vi har også et økologisk ansvar for å vedlikeholde den største og viktigste torskebestanden i verden. Det kommer dager etter denne. Fortsetter vi samtaler med Russland på lavt nivå parallelt med å hjelpe Ukraina, står vi bedre rustet til å gjenoppta naboforbindelser når tiden er moden.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.