Mye tyder på at Ukraina i disse dager legger siste hånd på verket før de setter i gang sin lenge ventede motoffensiv. Trening og nye vestlige våpenleveranser er på plass og den psykologiske krigføringen og villedingen er godt i gang.
Målet er å ta tilbake alt okkupert land, men få tror det kan gjøres i ett jafs. I den hjemlige norske debatten kan man av og til få inntrykk av at en vellykket motoffensiv er et slags være eller ikke være for Ukraina. Går den bra, vil Vesten fortsette å støtte landet og Russland bli tvunget tilbake. Går den dårlig, kan Ukraina miste mye av den vestlige støtten og måtte inngå territorielle kompromiss med Russland.
Slik er det ikke. For Ukraina er trusselen mot landet fremdeles eksistensiell, selv etter en eventuelt mindre vellykket motoffensiv. Etter ett år med full krig, sjokkerende russisk brutalitet mot sivilbefolkningen, russifisering og enorme materielle ødeleggelser tror fremdeles hele 97 prosent av den ukrainske befolkningen ifølge meningsmålingsbyrået Rating på seier mot Russland. Alternativet er ikke til å stå ut.
Dette handler med andre ord ikke om mangel på kompromissvilje, men hard realisme i møtet med den russiske okkupasjonsmakten. Putin har klart og tydelig sagt at Ukraina ikke har rett til å eksistere som uavhengig stat. Få tror at Putin på sikt vil være fornøyd med bare Krym, Donbas og deler av Sør-Ukraina, selv om det vil være en betydelig delseier i dag.
Det sikreste for ukrainsk suverenitet er å gå inn i forhandlinger med Russland fra en mest mulig styrket posisjon. Per i dag innebærer dette en militær løsning, hvor Russland ikke lengre kan bruke okkuperte områder som pressmiddel. En politisk løsning på krigen nå er vanskelig fordi Russland ikke har intensjon eller motivasjon til å avslutte krigen.
Samtidig sliter Russland på bakken og Kreml-regimet er sårbart all den tid det har fjernet alle muligheter for retrett.
På kort sikt vil Kreml derfor gjøre det de kan for å begrense en ukrainsk motoffensiv og sikre konsolidering rundt regimet og den såkalte spesialoperasjonen. På lang sikt er målet tredelt: å sikre politisk kontroll gjennom okkupasjon, å videreføre sin utmattelsesstrategi for å slite ut ukrainsk motstandsevne og vestlig vilje til støtte og å fremskynde og forsterke russifiseringen av østre og sørlige Ukraina.
Putin gjør det han oftest gjør når han møter motstand, han trekker konflikten ut i overbevisning om at han og Russland har mest tålmodighet.
For Ukraina er målet på kort sikt å frigjøre betydelig territorium og knekke russisk moral og kampkraft. På lang sikt kan en også skissere tre mål: full frigjøring, stille Russland til ansvar for sine handlinger og full integrasjon i det vestlige fellesskapet. For Ukraina er ikke valget mellom Russland og Vesten bare sikkerhetspolitikk. Det er også et valg av samfunnsmodell. Til tross for alle sine svakheter, er den vestlige uendelig mer effektiv og rettferdig enn den russiske.
Gitt alle disse forholdene er det ingen grunn til å tro at ukrainerne vil gi mer etter for russiske krav etter en mislykket enn en vellykket motoffensiv. Skulle motoffensiven bli mindre vellykket, er det nok de i vestlige land som vil hevde at det nå trengs en ny strategi. Krigstrøtthet og økonomisk nedgangstider kan gjøre presset større på at ukrainerne må belage seg på territorielle kompromisser. Det vil det i så fall ikke bare være ukrainerne som taper på.
Vi kan i hvert fall se for oss fire betydelige kostnader for Vesten med å redusere hjelpen til Ukraina og presse på for kompromisser etter en mindre vellykket offensiv:
1) Krigen vil vare lengre, med alle dens ringvirkninger – også hvis våpenstøtte reduseres. Stilt overfor valget mellom å slåss med redusert hjelp eller gi etter for russiske krav vil nok de fleste ukrainere velge det første. Med svært god grunn.
2) En forlengelse av sittende regime med Putin ved roret og Russland som hensynsløs, brutal nabolagsbølle og et kjernefysisk uromoment.
3) Autoritære ledere andre steder i verden får bekreftet at Vesten er svak. Dette kan gi større selvsikkerhet i undertrykkingen av egen befolkning eller til å satse på utenrikspolitiske eventyr.
4) Og, ikke minst: Russland vil nok en gang få bekreftet at aggresjon lønner seg.
Den forestående ukrainske offensiven kan befri betydelig territorium. Dette vil sette vestlig samhold under sterkt press i møtet med forventede russiske trusler. Men like mye som Ukraina trenger støtte i et slikt scenario må vi tenke på veien videre hvis motoffensiven ikke skulle lykkes i like stor grad som i fjor. Her er det aller viktigste at man både i ord og handling viser at man er villig til å hjelpe Ukraina til seier også etter eventuelle tilbakeslag. Putin må forstå at han ikke er den eneste med utholdenhet.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.