Krigen i Ukraina har utviklet seg til en utmattelseskrig der russernes fremgang på bakken er meget langsom, men der de likevel har fått en fordel på grunn av sin overlegenhet i tyngre våpen. Spesielt har de et stort overtak når det gjelder artilleri med hensyn til både rekkevidde og ammunisjonsinnsats.
Russerne har imidlertid hatt enorme tap i både mennesker og materiell – tap de ikke kan erstatte i samme tempo. Den russiske hæren er i realiteten så nedslitt både materielt og moralsk at den neppe er i stand til å erobre vesentlig mer av Ukraina enn det den har kontroll over i dag uten en lengre stridspause for å bygge seg opp igjen.
Putins kalkyle er trolig at en utmattelsesstrategi likevel kan lykkes fordi russernes evne til å bære tapene er større enn ukrainernes, og større enn Vestens vilje til å trappe opp våpenhjelpen til Ukraina raskt nok. Det er denne kalkylen Vesten nå må motbevise.
Ukrainerne har fortsatt store menneskelige reserver i form av motiverte frivillige. For dem er begrensningen bare tid til å lære opp soldater på det avanserte materiellet de kan få fra USA og andre vestlige land. Tiden arbeider med andre ord for ukrainerne, bare de unngår å bukke under for den russiske utmattelsesstrategien før kombinasjonen av deres egne personellressurser og vestlig materiell blir avgjørende.
Av dette følger at det er Vesten som nå sitter med nøkkelen til en gunstig utgang på krigen.
Vi kan for det første tilføre ukrainerne det langtrekkende rakettartilleriet de trenger for å påføre russerne tap og tvinge artilleriet deres til en mer forsiktig opptreden. Det siste vil i seg selv redusere effekten betydelig. Dernest kan vi gi det ukrainske forsvaret det de trenger for å stanse russerne helt og drive dem over på defensiven. Det bør vi ikke nøle med å gjøre, fordi det for oss er avgjørende at russerne ikke vinner krigen.
For det første fordi Putin ikke vil kunne tolke en russisk seier på noen annen måte enn som en bekreftelse på hans eget syn på Vesten – at vi er dekadente, svake og splittet. Vi hadde ikke viljen da det sto om Ukraina, kanskje vi ikke har den hvis det står om de baltiske landene heller? Intet er med andre ord farligere for Vesten enn en situasjon der vi gir Putin grunn til å tvile på om Natos sikkerhetsgaranti er troverdig, bare han rasler med atomsabelen og ellers er tilstrekkelig brutal. Det er en åpen invitasjon til ham om å fortsette når han har bygget seg opp igjen. Lar vi russerne vinne, risikerer vi med andre ord å få vår egen krig om noen år, når vi ikke har noe valg. Sørger vi derimot for at Putin ikke vinner, vil han neppe tvile på at vi også mener alvor i Baltikum, i Polen eller i Finland.
Dernest er det helt avgjørende at prinsippet om at landegrenser ikke skal kunne endres med militærmakt blir forsvart. Det er selve grunnmuren under enhver form for regelbasert internasjonal orden, og dermed en livsforsikring for Vestens demokratier i konfrontasjonen med autokratiene. Det eneste forbehold vi må ta er at det skapes en «strategisk bakdør» i form av et kompromiss Putin kan bruke til å berge et snev av ansikt, for at han ikke skal bli helt uforutsigbar. Det kan i siste instans innebære en eller annen territoriell innrømmelse, i det minste inntil en tilbakelevering av alle russisk-okkuperte områder til Ukraina kan gjøres til en betingelse for en senere heving av sanksjonene. Sluttilstanden – et fritt Ukraina innenfor internasjonalt anerkjente grenser – er med andre ord ikke forhandlingsbar. Det vi ikke tør la ukrainerne fremtvinge militært med vestlige våpen, må vi være villige til å ta igjen over tid med vestlige sanksjoner.
USA og Vesten må derfor legge det nødvendige press på ukrainerne til at de går med på et slikt kompromiss, og gjøre det til en betingelse for fortsatt støtte. Men det er ukrainerne som skal forhandle med russerne, og først må det derfor skapes en militær situasjon på bakken hvor ukrainerne forhandler fra styrke og russerne fra svakhet. Ukrainerne må holdes inne i krigen til dagens utvikling er snudd, og så gis mulighet til å presse russerne over på defensiven. Deretter må Putin gjøres klar over ad diplomatisk vei at Vesten vil sette ukrainerne i stand til å påføre ham et fullstendig og ydmykende nederlag, hvis han ikke aksepterer et kompromiss. Før han innser det er han neppe interessert i å forhandle i det hele tatt.
Frykt for å ydmyke Putin er derfor en feilslutning, så lenge han gis et alternativ som er marginalt bedre. At vi også må tenke på forholdet til Russland i fremtiden er selvsagt riktig, men det er uansett ikke Vladimir Putins Russland. Vestlig fasthet på det punktet vil også styrke troverdigheten av en annen forutsetning som må kommuniseres, nemlig at russisk bruk av et kjernevåpen vil bli gjengjeldt og derfor ikke representerer noen utvei for ham.
Det er med andre ord Vesten som nå sitter med de kortene som kan avgjøre krigen til Ukrainas og vår fordel. Den muligheten bør vi ikke ødelegge med politisk vakling. Frykten er en dårlig rådgiver og det kan bli kostbart.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.