Invasjonens skala viste oss allerede i februar at Vladimir Putin ville sette alle kluter til i sitt forsøk på å få kontroll over Ukraina og ukrainerne. Nå trosser regimet selv den politiske belastningen mobilisering innebærer, forsøker å annektere ukrainske territorier, og vi er vitne til økt bombing av sivile mål.

Europa og USA støtter Ukraina av to grunner. En, fordi det er moralsk riktig å støtte en forsvarer som kjemper mot okkupasjon og ufrihet. To, fordi russisk seier ville sette freden, friheten og velstanden i resten av Europa under press. Dette er analysen, og den er troverdig.

Tobias Sæther
Tobias Sæther

Gjentatte russiske trusler om bruk av atomvåpen har skapt et stort dilemma. Ignorerer man truslene, og de viser seg å være reelle, vil det føre til enorme lidelser. Men om man lar truslene hemme bidragene til Ukraina, gjør man seg – midt i en angrepskrig – til gissel for et regime som truer med atomvåpen. Dersom man støtter en regelbasert europeisk orden, er det siste en ønsker å la nukleær sabelrasling diktere internasjonal politikk. At Putin ser behov for å understreke at trusselen om atomvåpen ikke er en bløff, øker ikke trusselens troverdighet. Som forskeren på militærmakt Michael Kofman nylig uttalte: En som snakker sant, har ikke behov for å understreke at man ikke tuller.

Støtten til Ukraina og fasthet overfor Russland har gått hånd i hånd med Nato-signaler om ikke direkte innblanding. Avbalansert og ikke-eskalerende retorikk koster lite og går ikke i seg selv på bekostning av støtten til Ukraina. Men kan være viktig for ikke å nøre opp under det Russland måtte ha av frykt for Nato, og – særlig – for ikke å gi vann på mølla til regimets desperate forsøk på å skape inntrykk av Nato som trussel mot Russland.

Samtidig er det tvingende nødvendig å si tydelig ifra til Russland når stadig nye barrierer brytes, og her blir dilemmaet tilspisset: hvor mange nye barrierer kan brytes før ytterligere tiltak fra europeiske land og USA blir nødvendig? Dette er ekstremt krevende vurderinger.

Tvangsinnlemming av ukrainske territorier og mobilisering er en klar russisk eskalering. Mens ukrainerne gjør militære fremskritt, søker russisk politikk å øke presset på Ukraina og dets partnere ved å erklære ytterligere deler av Ukraina russisk. Det er forventet at Russland forblir forpliktet til krigssporet i Ukraina. Men det er ingen grunn til å tro at delvis mobilisering vil være noen vidunderkur for Russland i Ukraina.

Russland mangler i økende grad materiell, og evner Russland å gi nytt personell nok militær trening til å gjøre en forskjell på bakken? Offiserer og nøkkelpersonell er i stor grad deployert i Ukraina, eller har falt på slagmarken. Selv med flere noenlunde trente soldater til slagmarken er det uklart om det russiske militæret evner å gjennomføre effektive militære operasjoner i Ukraina.

Samtidig har Russland sent et signal vi bør ta på alvor. Et signal om at man er villig til å ta store kostnader og løpe stor risiko for å øke stridsevnen. Vi må ta høyde for at mobilisering over tid vil kunne gi Russland et løft i Ukraina.

Sett opp mot målsetningen om å støtte Ukraina har europeiske land og USA vært temmelig flinke. Svært tilbakeholden militær støtte frem til invasjonen ble raskt byttet ut med raske leveranser. Helt fra forsvaret av Kyiv og til ukrainernes nylige suksesser i Kharkiv og Kherson har vestlige våpen og trening spilt en viktig rolle. Støtten har også bidratt til å styrke ukrainsk moral.

Når tegnene fra Russland viser en tydelig russisk intensjon om å fortsette angrepskrigen over tid, må den vestlige støtten ta dette innover seg på tre måter.

For det første må våpenstøtten inn under strukturer som sikrer Ukraina nok og hensiktsmessige forsyninger over tid. Man bør planlegge for en varighet på flere år. Et eksempel: I lys av russiske operasjoner i Donbas, russisk doktrine og mobilisering av nye tropper vet vi at ukrainerne fremover vil ha behov for store mengder artilleriammunisjon og tilstrekkelig Nato-artilleriskyts. Med økte behov også i andre deler av Europa må våpenindustrien gis forutsigbare rammer for økt produksjon av våpensystemer og ammunisjon.

For det andre må vi sikre sterke strukturer for og finansiering til våpen- og stridstrening av ukrainske styrker i Europa. Det gjøres en del, men det er rom for mer. Det mest effektive er når ukrainere trenes opp til å trene seg selv. Det vil si at offiserer, spesialister – og personell med sivile kompetanseområder – mottar systematisk trening i Europa for å kunne trene opp personell i Ukraina.

For det tredje må vi etablere varige og effektive kanaler for humanitær hjelp til den ukrainske sivilbefolkningen. Andelen fattige har økt drastisk siden februar. Behovet strekker seg fra nødhjelp og til psykologisk hjelp til en befolkning som har lidd sterkt i måneder. Den ukrainske staten bør gis tilstrekkelige finansielle muskler til å løse flest mulig av disse oppgavene selv.

Mange gode tiltak er allerede etablert eller er til planlegging. Poenget mitt er vi bør ta høyde for en årelang krig med varierende intensitet. Med forestående annekteringer sender Russland på nytt signal om at det vil den ukrainske staten til livs; delvis mobilisering viser forpliktelse til krigføring over tid.

Ved styrking av hjelpetiltak til Ukraina langs nevnte akser kan Europa og USA sende signal om forutsigbarhet til ukrainerne, og fortelle Russland at den vestlige forpliktelsen forblir sterk så lenge det er nødvendig. Om krigen tar slutt tidligere, er det en utrolig gledelig nyhet. Men fatalt å planlegge for.

Norge bør spørre seg om hvordan man mest effektivt kan komplementere innsatsen til allierte over tid. Støtten til Ukraina er sterk i befolkningen, dette gir politisk handlingsrom. Vårt økonomiske handlingsrom har økt på grunn av økte olje- og gassinntekter som følge av krigen. Det er naturlig med diskusjon om noe av dette bør tilfalle Ukraina. Vi er vitne til den mest brutale bruken av militærmakt i Europa på minst en generasjon. I dette historiske øyeblikket kan Norge gjøre en forskjell.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.