Et drøyt halvår etter Russlands invasjon av Ukraina er den tyske støtten til Ukraina omfattende. I lys av Ukrainas pågående forsvarskamp virker det likevel som om kriseforståelsen i Tyskland – og i andre europeiske land – er mangelfull.
I tiden etter Russlands angrep på Ukraina har det vært mye diskusjon rundt Tysklands rolle. Tyskland ble først heftig kritisert for manglende våpenstøtte til Ukraina, så bejublet av mange for løfter om økning i forsvarsbudsjetter og bekreftelse av Nato-forpliktelser. Løftene følges opp, og den tyske regjeringen er tydelig på å plassere ansvaret for krigen hos Russland. Samtidig har kritikken om at Tyskland er en bremse i støtten til Ukraina vedvart.
På hvilke måter støtter Tyskland Ukraina?
Allerede før krigen brøt ut var Tyskland blant de landene som ga mest økonomisk og finansiell støtte til Ukraina. Denne innsatsen fortsetter, også med sikte på gjenoppbyggingen. I rammen av EU støtter Tyskland sanksjonene mot Russland, anerkjenner Ukrainas (og Moldovas) ønske om medlemskap og kanaliserer våpenstøtte gjennom det nyopprettede European Peace Facility. Samtidig søker Forbundsregjeringen desperat å redusere energiavhengigheten av Russland.
Mens denne støtten anerkjennes, går kritikken særlig på at Tyskland ikke gir nok militær støtte som kan gjøre en forskjell på slagmarken.
Etter en kronglete start kommer nå tyske våpenleveranser frem til fronten – luftvernsystemer, artilleri, ammunisjon og annet. Kritikernes innsigelser går ut på at våpenleveransene har kommet frem for sent, at man i begrenset eller ingen grad har sendt de tyngre våpensystemene Ukraina trenger mest, og dessuten at støtten har vært for liten, sett opp mot ukrainske behov, og sammenlignet med støtten fra land som Polen, Storbritannia og USA. Kritikken impliserer at Berlin holder tilbake den meste effektive militære støtten til Ukraina – slik som stridsvogner og kampfly – av frykt for eskalering av krigen. Kanslerens insistering på at alt han foretar seg er koordinert med USA og andre allierte aksepteres ikke av kritikerne. De mistenker at regjeringen nøler av innenrikspolitiske hensyn.
Det er ingen tvil om at den tyske regjeringen står overfor en formidabel kommunikasjonsoppgave på hjemmebane. Den må svare ut både innenrikspolitiske omkostninger og tar opp en strategisk kultur dominert av sterk tro på diplomati og handel kombinert med utbredt skepsis til militærmakt. Stemmer i den tyske offentligheten krever at regjeringen gjør en innsats for å få på plass en forhandlingsløsning så raskt som mulig. Intellektuelle og kulturpersonligheter, men også enkelte politikere, argumenterer ut fra en inngrodd skepsis til militære løsninger. Disse gis mye plass i mediene og representerer en skepsis mange tyskere kjenner seg igjen i. Bekymringen hos Tysklands allierte er at slike stemmer kan vinne ytterligere gehør ettersom krigen varer og dens konsekvenser blir enda mer merkbare.
Enn så lenge ligger den tyske støtten til Ukraina fast. Regjeringen og det største opposisjonspartiet er enige om at Putins aggresjon ikke må belønnes. Et flertall av befolkningen ser også ut til å slutte opp om støtten til Ukraina, til tross for at konflikten påvirker energiprisene. Spørsmålet er imidlertid om kriseforståelsen er sterk nok, og om den tyske strategien justeres i takt med utviklingen på slagmarken. Kombinasjonen av ukrainsk forsvarsvilje, evne til å gjennomføre militære operasjoner og vestlig våpenstøtte har effekt, men vi ser ingen tegn til at russisk side ønsker en rask stans på krigen. En vellykket ukrainsk motoffensiv har ført til at Vladimir Putin i forrige uke satte i gang en delvis mobilisering, fremskyndet prosessen med å annektere de okkuperte ukrainske områder og – igjen – true med atomvåpen.
Å slå tilbake russisk aggresjon innebærer nettopp å hindre russiske territorielle gevinster i Ukraina. For å nå denne målsetningen må Ukraina settes i stand til å forsvare seg selv. Det er våpnenes tale som gjelder, og sammen med sine allierte må Tyskland ta stilling til om ikke den dramatiske situasjonen i Ukraina krever at leveransene trappes opp. Til tross for at Putin og hans støttespillere anklager Vesten for å stå bak Ukrainas motstandskamp, er det så langt ingen tegn til at de tør å utvide konflikten til en krig mellom Russland og Nato.
Å intensivere støtten nå er også viktig fordi det er sammenheng mellom europeernes evne til å hjelpe Ukraina og Europas troverdighet som sikkerhetspolitisk aktør i eget nabolag. Som Jens Stoltenberg minnet om i sin appell til Europaparlamentet, er det en moralsk forpliktelse å støtte et lands kamp for frihet og uavhengighet, men det er også i europeernes egeninteresse å stoppe Putin. Jo mer kraftfullt Europa støtter Ukraina, desto mer troverdig fremstår Europa som forsvarer av den liberale og regelbaserte internasjonale orden.
Tyskland gjør mye for å hjelpe Ukraina. Men økt militær støtte blir viktig for å sikre Ukraina varig overtak i sin forsvarskamp. Ukrainernes vellykkede motoffensiver i september viser at våpenstøtte har effekt. I en situasjon, der Ukrainas overlevelse som uavhengig stat er i en avgjørende fase, kan graden av vestlig støtte utgjøre forskjellen. Her spiller militære bidrag den suverent største rollen, og Tyskland, Europas mest befolkningsrike land og største økonomi, har et særskilt ansvar for å lede an.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.