Den anerkjente UK-baserte tenketanken RUSI viste i en nylig analyse at den russiske angrepsplanen for februar 2022 var mer detaljert og nærmere å lykkes enn det vi er blitt vant til å tenke. Angrepsplanen var basert på feilantagelser om Ukraina, og ble gjennomført på en mangelfull måte. Russland hadde antagelig ingen plan B å ty til når primærplanen ikke virket. De russiske styrkene lider under blant annet strukturelle utfordringer. Samtidig vet vi at russiske våpensystemer fungerer, og de militære styrkene i noen grad evner å lære av feil begått på slagmarken. Viktigst, trening av nytt mobilisert personell vil gi Russland et løft utover i 2023.
I den grad Russland offentlig antyder vilje til forhandlinger, er det for å sikre våpenhvile og tid til styrkegenerering for hardt pressede russiske styrker. For Ukraina ville en slik våpenhvile forlenge krigen ytterligere, og medføre større lidelser på sikt.
Nylige uttalelser fra Putin og det russiske regimet inntrykket av videre russisk forpliktelse til videre krigføring i Ukraina. At Putin trosset den politiske belastningen knyttet til mobilisering, forsøkte å annektere ukrainske territorier, og videre bomber mål over hele Ukraina utgjør samlet sett en klar russisk eskalering av krigen.
Samtidig vet vi at Ukrainas behov er i endring. Ved krigens start hadde Ukraina store ammunisjonslagre til sovjetiskproduserte stridsvogner, artillerisystemer og annet. Fremdeles er de primære stridsvognene til de ukrainske styrkene sovjetiskproduserte T-stridsvogner. Ukrainske piloter flyr videre sovjetiske MiG-jagerfly, og artillerisystemene er i stor grad sovjetiske. Substansiell og vedvarende støtte fra USA og Europa til tross, systemer fra sovjetisk tid har vært viktig i en konvensjonell bakkekrig preget av høy intensitet over tid.
Fremover er det avgjørende å ta høyde for at krigens intensitet og varighet gir massivt press på gamle våpensystemer og at de ukrainske ammunisjonslagrene ikke ubegrenset. Bildet kompliseres ytterligere av at ammunisjonen til en del av de sovjetiske systemene er av annet kaliber enn det som kan leveres fra Europa og USA.
Da er det fornuftig at regjeringen – med støtte i det generelle politiske miljøet – har varslet at man vil se på hvordan man kan styrke støtten til Ukraina over tid. Sterk og vedvarende støtte til Ukraina i den norske befolkningen sikrer politisk handlingsrom. Store finansielle muskler – styrket av galopperende energipriser i kjølvannet av krigen – øker Norges potensial og ansvar ytterligere. Den norske støtten må ta høyde for at russiske målsetninger om kontroll over Ukraina ikke er rokket ved.
Av frykt for russisk respons at man hittil har unngått å sende enkelte typer våpen til Ukraina. Men de russiske truslene om mottiltak har vist seg grunnløse. Og, slik jeg leser det har ukrainerne i stort også vært påpasselige med å ikke benytte vestlig materiell på måter som betydelig øker sjansen for at giverland blir direkte innviklet i krigen. Snarere har ukrainerne antagelig benyttet modifisert eget materiell i den grad de for eksempel har angrepet militære mål på russisk territorium. Samlet sett tilsier militær nødvendighet at våpenstøtten fremover må innunder strukturer tilpasset en lang krig med endrede behov. Det er naturlig å tenke rundt norske bidrag i samråd med allierte og langs tre akser.
For det første forblir våpenstøtte og trening av offiserer og spesialister i samråd med allierte bærebjelken i enhver realistisk Ukraina politikk også for 2023. Ukrainerne har behov for ytterligere luftvern og artillerisystemer. Men ukrainerne vil også ha behov for vestlige våpensystemer av typer man hittil ikke har levert. Stridsvogner er nevnt. Tyskland skal allerede være i samtaler med Ukraina om leveranse av den meget kapable Leopard 2. Norge kan bidra med finansiering, trening og vurdere donasjoner i et opplegg for sammen med allierte å fase inn moderne systemer slik som Leopard 2 stridsvogner og F-16 jagerfly til de ukrainske militære styrkene. Dette ville være et meget meningsfullt bidrag til å både kunne gi millioner av ukrainere verdig liv og stabil fred så raskt som mulig og samtidig sikre stabilitet i Europa.
For det andre er økonomisk støtte avgjørende i en situasjon der den ukrainske økonomien krymper med 30–50 prosent i 2022. Norge bør ta initiativ til helhetlige norsk-allierte strukturer for å støtte den ukrainske statens evne til å løse beredskapsoppgaver i en situasjon med massive og vedvarende russiske angrep mot ukrainsk infrastruktur over tid. Her vil kombinasjonen av luftvern, tiltak for å bøte på angrep mot strømnett og vannforsyning og generell beredskapsstøtte være virkningsfullt. Slik kan man sikre at russiske forsøk på å knekke ukrainerne og ødelegge Ukraina ikke lykkes.
For det tredje forblir humanitær støtte avgjørende. Her flyter Norges finansielle muskler og humanitære tradisjon sammen. Behovene strekker seg fra vedvarende sikring av basisbehov for mat og klær og til fasiliteter for å sikre den ukrainske befolkningen best i lys av nevnte russiske terrorangrep fra luften. Ikke-statlige organisasjoner spiller en rolle i Ukraina. Men støtten bør i så stor grad som mulig kanaliseres til den ukrainske staten. Slik sikrer man et konsolidert og fungerende Ukraina også etter krigen er over, der staten snarere enn utenlandske ikke-statlige organisasjoner fyller oppgavene en stat skal fylle.
Det politiske Norge og den norske befolkningen forblir forpliktet i støtten til Ukraina. Tiden for fredsdiplomati vil komme, og da vil Norge være der. Men nå gjelder det å med all styrke og entydighet støtte Ukrainas forsvar og gjenopprettelsen av varig fred i Europa. Med finansielle muskler kan Norge gjøre en substansiell forskjell. Det er nå den virkelig store testen kommer. La oss bestå den.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.