Den siste ukens konfliktbilde har hatt flere fronter enn vanlig. Som en skogbrann i knusktørt terreng sprer uroen og volden seg. Først Jerusalem, så Gaza-stripen og så til Israels såkalte «blandede» byer, altså steder hvor både landets palestinske israelere og jødiske israelere bor.
Konfliktene er på samme tid særegne og tett sammenvevd. Med et vindpust flyr en gnist fra ett område og antenner et annet. Og det skjer raskt. De som kan sette på bremsene – de politiske og militære lederne – gjør det ikke. Motivasjonen deres er ulik, men i sum gir de hverandre stadig nye grunner til å øke på. Dessverre er ingenting av dette overraskende.
På palestinsk side i Øst-Jerusalem er folk dypt frustrert over den systematiske diskrimineringen og marginaliseringen de har vært utsatt for gjennom hele livet. Det er tydelig for dem at de ikke er ønsket i det Jerusalem Israel definerer som sitt, og det palestinske lederskapet har heller ikke greid å ivareta dem.
Å forklare utkastelsen av de palestinske familiene fra sine hjem i Sheikh Jarrah som en enkeltstående «eiendomstvist» blottstiller manglende forståelse for den langvarige fornedrelsen det innebærer å leve som palestiner i Øst-Jerusalem. Når begeret så renner over, hvem er det som kan forventes å snakke med legitimitet til denne befolkningsgruppen?
I Israel har den negative språkbruken, mistenkeliggjøringen, demoniseringen og diskrimineringen av landets palestinske borgere fått flyte fritt i flere år. Fra øverste hold har det blitt advart mot at palestinerne utgjør en trussel mot det jødisk-israelske majoritetssamfunnet.
Det er riktig, som noen er kvikke til å fremheve, at palestinernes minoritetsrettigheter bevises av at de kan velges til landets nasjonalforsamling, Knesset. Men det er samtidig sant at fra talerstolen i det samme Knesset serveres retorikk som nører oppunder rasisme og fremmedfrykt. Det går en linje fra denne ordbruken til det israelske politiets brutale og ukloke håndtering av palestinske demonstranter.
Det er en sammenheng mellom hvordan politikere omtaler «de andre» som mindre verdt og at det regnes som normalt og nødvendig å håndtere de samme menneskene med tåregass, gummikuler, og ved å spyle dem med kloakkvann for å oppløse demonstrasjoner eller store folkemengder.
Det er en sammenheng mellom hvordan staten utøver sin voldsmakt og hvordan unge israelske menn stormer ut i gatene for å knuse palestinsk-eide butikker, sette fyr på moskeer og rive restene av sameksistens i fillebiter.
For hvis landets ordensmakt opptrer med sånn kraft i møte med palestinerne, hvis landets folkevalgte snakker om dem på slikt vis, og hvis landets rettspraksis håndheves på en så systematisk diskriminerende måte – kan man da forvente at de samme myndighetene får gjenvunnet kontrollen over disse destruktive kreftene i sitt eget samfunn? Har de legitimitet nok til å stanse dem, om de så ville?
Som regel behøves det støtte og press fra omverden for å få deeskalert en slik krise. Men det internasjonale samfunn sliter med å samles om noe som helst av substansiell betydning. Pandemi setter diplomati på enda større prøvelser. Krigen skal stanses fra hjemmekontoret. Zoom-møter er grus i et maskineri som skriker etter olje.
I Sikkerhetsrådet regnes det nå som en kjempeprestasjon om man kan enes om en fellesuttalelse, nesten uavhengig av hva den sier. Så langt har forsøk på dette strandet i amerikanske veto. Dette forteller mye om dagens FN som en effektiv konfliktløser, og en hel del om USAs mulighet til å ta en meglerrolle i denne konflikten.
USA har kanskje aldri vært dårligere rustet for å utøve effektivt konfliktdiplomati på dette området, enn de er akkurat nå. Biden-administrasjonen mangler både ambassadør til Israel, diplomatisk utsending til palestinerne og egen spesialutsending til konflikten.
Det er heller ikke gjort i en håndvending å koble seg på igjen, når man i lang tid har vært fraværende, og stadig mer endimensjonal i sin forståelse av hva konflikten består av og hva det er som trengs for å løse den.
De siste årene har Israel og de palestinske områdene vært et nedprioritert konfliktområde i en nedprioritert region i amerikansk utenrikspolitikk. Obamas utenrikspolitiske kongstanke var en reorientering mot Asia. I Midtøsten kastet han ikke bort mer kapital enn absolutt nødvendig, og det han hadde å spandere, ble brukt på Iran-avtalen.
Hva som var Trumps kongstanke, er ikke helt enkelt å få grep om, men hans Abraham-avtaler står i alle fall igjen som et prima eksempel på diplomatisk transaksjonskunst helt frakoblet virkeligheten og konfliktens underliggende tilstand – den israelske okkupasjonen av palestinsk land.
Så da står vi her igjen da, og ser på, mens flammene stiger høyere i en brann, like forutsigbar som den er unødvendig.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.