Ordskiftet rundt norsk sikkerhetspolitikk etter Russlands angrep på Ukraina har vært interessant på flere plan. Både karakteristikker av de som har deltatt i debatten, ordbruken, og diskusjonenes innhold har tidvis vært preget av litt vel stort inntak av energidrikken «Red Bull». Vi bør gå tilbake til normal skrifttype, og konkludere med at hovedlinjene i norsk sikkerhetspolitikk fortsatt står temmelig stødig.

Dag Henriksen
Dag Henriksen

Min gode kollega ved Forsvarets høgskole (FHS), Anders Romarheim, skriver i VG 9. april at «Norge befinner seg i en ny, annerledes og forverret sikkerhetssituasjon», at «selvbinding er selvpining» og at «det er masochismens sikkerhetspolitikk som kommer til uttrykk i selvbindingene».

Han skriver at denne type selvpålagte restriksjoner er blitt «anakronismer», og at «god sikkerhetspolitikk i en historisk fase, gir ikke samme effekt når omveltningene i trusselbildet nærmer seg fundamentale». Men, er egentlig endringene i trusselbildet så fundamentale? Kanskje er vi først og fremst «overrasket» over voldsbruken fordi den er så fysisk og følelsesmessig nær oss?

Det regjeringsoppnevnte utvalget som utga analysen «Et felles løft» i 2015 skriver at «Russland vil være den viktigste faktoren i norsk forsvarsplanlegging i overskuelig fremtid. Ukraina-krisen [2014] innvarsler slutten på «den dype freden» i Europa. (…) Norge må bidra til å bygge et sterkt Nato gjennom å intensivere samarbeidet med nære allierte. Samtidig må naboskapet med Russland forvaltes klokt, basert på felles interesser».

Denne vurderingen gir innhold til de fire begrepene som har dominert tenkningen innen norsk sikkerhetspolitikk: avskrekking, beroligelse, integrasjon og avskjerming. Det har vært en politikk som sto seg noenlunde stødig under Josef Stalin, Sovjetunionens invasjon i Ungarn og Tsjekkoslovakia, gjennom kald krig og Cuba-krise.

Begrepene har alltid vært debattert og utfordret, men har nok historisk sett vært slitesterke fordi de angir fleksible og kloke perspektiver for en småstat på Natos nordflanke som jevnlig må manøvrere gjennom små og store internasjonale kriser.

Norsk avskrekking har vært knyttet til (i) et nasjonalt forsvar, (ii) Nato-medlemskap, og (iii) bilaterale avtaler, spesielt med USA, for å avskrekke Sovjetunionen/Russland fra å true Norges suverenitet. Dette står seg vel greit i dag også?

Samtidig har Norge ønsket å berolige Russland med ulike selvpålagte restriksjoner som Norge gradvis utviklet i løpet av den kalde krigen. Jeg kan ikke helt se at norsk anløpspolitikk, atompolitikk, krav om nasjonal kontroll med etterretningsvirksomhet i Norge eller norsk politikk på Svalbard trenger å endres på grunn av krigen i Ukraina. Snarere tvert imot, det er like klokt som før å opprettholde en slik politikk.

To av beroligelsestiltakene er verd å se nærmere på. Trenger vi restriksjoner på alliert aktivitet i Nord-Norge?

Her er jeg mer usikker, men lander på at vi stort sett har de virkemidler vi trenger. Øvelse Cold Response 2022 ga utmerket læring for 30,000 soldater, selv om øvelsen ikke ble lagt til Øst-Finnmark. Det er viktig å vise at norske F-35 kan gjennomføre svært avansert samtrening med US Air Force Bomber Task Force for å ta ut de mest avanserte russiske bakkebaserte luftvernsystemene dersom de skulle plassere dem på norsk jord, men det kan vi trene på i luftrommet andre steder.

Hva med basepolitikken?

Den har alltid vært omdiskutert. At det skulle være «en strategisk gavepakke til Putin. En selvpåført tvangstrøye som utvanner fleksibiliteten i balanseringen og avskrekkingen av Russland i nord», slik Romarheim hevder, blir bare litt … voldsomt. Norge har alltid bestemt helt suverent hvem som opererer på norsk jord, og under hvilke betingelser. Norge signerte nylig på tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid med USA som gir amerikanerne rett til å sette opp infrastruktur på flere norske militærbaser. Dette er ikke uproblematisk og bør diskuteres før Stortinget eventuelt vedtar avtalen, men er vel et klokt kompromiss for en liten nasjon?

Vi har funnet en god balanse på dette, og jeg er helt enig med Romarheim når han avslutningsvis konkluderer: «Jeg er allikevel ikke for at permanente utenlandske baser skal opprettes i Norge».

Det mest spennende som skjer nå er hvem vi skal integrere oss med. Det er åpenbart at vi må fortsette å integrere oss med Nato, USA og Storbritannia. Nå skjer det imidlertid noe grunnleggende viktig med Tysklands plass i europeisk sikkerhet, og med nordisk samarbeid. Finland og Sverige vurderer å søke Nato-medlemskap før sommeren.

Hva et nordisk forsvarssamarbeid kan innebære i løpet av de neste årene, er utrolig interessant. Som en kuriositet, bare for å nevne luftmilitære virkemidler som har vært sterkt etterspurt i Ukraina: De nordiske landene vil om få år, alene, ha nesten 150 F-35, i tillegg til et betydelig antall kapable svenske JAS 39 Gripen.

Det er en formidabel luftmilitær kampkraft, med betydelig potensial for forsvarssamarbeid knyttet til baser, logistikk, kompetanse, trening og øving.

Legger vi til Tyskland, Nederland og Storbritannia som del av Nordsjøsamarbeidet, vil Nord-Europa ha et sted mellom 250–300 F-35, pluss svenske kampfly om noen år, noe som alene bør ha en voldsom potensiell avskrekkingseffekt opp mot russisk offensiv bruk av makt.

Det er klart det norske forsvaret og Nato må styrkes. Vi har visst det lenge. I «Et felles løft» påpekes dette tydelig. Det er ikke politikken, begrepene eller forståelsen som har manglet.

Ukraina må først og fremst ses på som en kraftig realitetssjekk av det vi selv har advart mot i årevis, snarere enn en fundamental endring av trusselbildet. Hovedlinjene i norsk sikkerhetspolitikk står stødig.

Vi må fortsatt diskutere hvordan vi skal operasjonalisere begrepene, avskrekking, beroligelse, integrasjon og avskjerming, men de er fremdeles nyttige retningsgivende begreper for norsk sikkerhetspolitikk.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.