I en pause under et møte i Natos militærkomité i 2008 ble en amerikansk general spurt av de omkringstående hva han mente om den daværende amerikanske administrasjonens bestrebelser på å få inn både Ukraina og Georgia som medlemmer av Nato. «That’s insane», sa amerikaneren kontant, «Nato vil aldri kunne utstede en sikkerhetsgaranti til Ukraina som er verdt papiret den er skrevet på der landet ligger». Dette til tross for at hans egen regjering altså gikk hardt inn for det.
Denne uoverensstemmelsen er en god illustrasjon av to forskjellige oppfatninger om hva Nato skal være – en forskjell som er blitt tydeligere med årene og som nå kommer til overflaten igjen i diskusjonen om alliansens forhold til Kina.
Det fremherskende politiske syn har vært at Nato først og fremst er en politisk allianse av vestlige demokratiske land, med mulighet for å bli medlem for alle euroatlantiske land som skulle ønske det og med et globalt perspektiv på sikkerhetsutfordringene. På militær side er man mer fokusert på at en forsvarsallianses liv – eller død – avhenger av dens militære troverdighet. Nato bør derfor ikke skrive ut sikkerhetsgarantier det ikke er militær dekning for. Det er eksempelvis et interessant spørsmål om Natos Råd hadde fått militær støtte for å ta opp de baltiske land i 2004 hvis vi den gangen hadde visst hvordan Russland skulle utvikle seg.
Hvis Nato tar opp medlemmer i Russlands randsone som det militært sett vil være meget krevende å forsvare i et gitt tilfelle, har alliansen skaffet seg et dobbelt problem. Ikke bare har vi pådratt oss en militær forpliktelse som det kan bli vanskelig å innfri. Vi har også bekreftet president Vladimir Putins narrativ om at Nato trenger seg inn i Russlands interessesfære og truer russisk sikkerhet og russiske interesser, og sånn sett legitimert hans konfrontasjonspolitikk og -retorikk. Til dette vil det politiske Nato si at slik kan vi ikke tenke som en allianse av demokratiske land. Vi kan ikke sitte her i Vest-Europa og «dra opp taustigen etter oss» når balterne forståelig nok vil inn i alliansen. Heri ligger altså dilemmaet.
Etter hvert som den kalde krigen kommer på avstand og Russland ikke lenger utgjør noen samtidig og eksistensiell trussel mot hele Europa, blir dette skillet tydeligere også innad i alliansens kjerneområde. I Sør-Europa er man mindre fokusert på Russland som trussel og mer opptatt av faren for statssammenbrudd i Midtøsten og Afrika, med massemigrasjon over Middelhavet til følge. Den voksende spredningen i synet på sikkerhetsutfordringene fører til en regionalisering av det militære samarbeidet der vi i Nord-Europa har fått den såkalte Northern Group av ti nordeuropeiske medlemsland og – typisk nok – alliansefrie Sverige og Finland. De reelle strategiske fellesinteressene blir med andre ord like viktige som formelle spørsmål om medlemskap eller partnerskap. Det man da spør seg om i mange europeiske land er hvor reelt det gamle slagordet om «en for alle og alle for en» egentlig er, dersom det skulle komme til en begrenset konflikt mellom Russland og land i en fjerntliggende del av Europa for mange medlemmer.
Nato blir med en slik utvikling like mye en institusjonell politisk ramme for koalisjoner av villige – selv i sitt eget kjerneområde – som en fasttømret militær allianse. Det er i lys av dette vi bør vurdere realismen i forsøket på å gjøre Nato til en aktør i spørsmålet om hvordan Vesten skal forholde seg til Kina. Generalsekretær Jens Stoltenberg har aldeles rett når han sier at Kinas vekst og aggressive holdning til en liberal verdensorden er en utfordring for oss alle. Men statsminister Erna Solberg har antagelig også rett når hun er skeptisk til en slik rolle for Nato – rett og slett fordi dette ikke er et spørsmål om global, strategisk rasjonalitet og realisme.
Den reelle begrensning ligger i hva de europeiske medlemslandene kan tenkes å være villige til å ta på seg av politiske og dermed implisitt militære forpliktelser. Hva tror man for eksempel Tyskland vil være med på i så henseende? Svaret er antagelig: Ikke veldig mye.
Faren ved å trumfe igjennom et engasjement for Nato i forholdet til Kina er dermed at det interne samholdet i alliansen belastes ytterligere, og at det vokser frem en slags «flerhastighetsallianse» der spørsmålet om hva man er forpliktet til relativiseres enda et hakk. Merk at dette er et dårlig utgangspunkt når USA samtidig ønsker at Europa skal ta et større ansvar for egen sikkerhet. Da er det allerede en begrensning at Europa ikke er og neppe blir noen enhetlig strategisk aktør. Derfor bør amerikanerne antagelig heller bygge militære allianser med likesinnede land i stillehavsregionen og få med seg Storbritannia og Frankrike på nasjonal basis. Resten av europeerne bør de forsøke å mobilisere gjennom EU i en økonomisk strategi for å dempe Kinas appetitt og ambisjoner. USA er trolig bedre tjent med Europa som en noenlunde fungerende militær alliert i Europa enn med et svakt og splittet Europa som en marginal forbundsfelle i konkurransen med Kina.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.