Med brask og bram lanserte Arbeiderpartiet i opposisjon ideen om nordområdene som «Norges viktigste fredsprosjekt». Ideen var enkel: den viktigste jobben vi kan gjøre er å beholde roen i vår egen «bakgård». Disse tankene ble gjentatt i Hurdalsplattformen fra oktober 2021.

Litt over ett år senere er alt snudd på hodet. Utenriksminister Anniken Huitfeldt og Støre-regjeringen møter en helt ny virkelighet i nord. Samtidig har ideen om «fred» i nord har aldri vært viktigere. Tre ulike felt viser hvordan nordområdepolitikken er under press:

Spent sikkerhetspolitikk:

Nordområdene som lavspenningsområde er erstattet med høyspenning. Det er frykt for at den økte militære aktiviteten til både Russland og Nato kan føre til ulykker eller utilsiktet eskalering i nord. Svalbard og spesielt farvannene rundt er utsatte dersom Russland skulle ønske å skru opp temperaturen også i nord.

Andreas Østhagen
Andreas Østhagen

Nødvendig internasjonalt samarbeid:

I de fleste internasjonale og regionale samarbeidsfora som er relevante for Arktis, er Russland nå ekskludert. Men i de fleste spørsmål som krever samarbeid over grensen i nord er Russland en uvurderlig aktør. Utenriksdepartementet jobber på diplomatisk høygir for at formannskapet i Arktisk Råd som nå innehas av Russland, kan – som planlagt – overføres til Norge våren 2023.

Finnmark i utenrikspolitikken:

Skillet mellom interesser i Nord-Norge og Oslo er blitt tydeligere. Lokale aktører i spesielt Øst-Finnmark uttrykker uenighet med norsk sanksjonspolitikk og beskriver en annen virkelighet enn den som presenteres i Oslo. Samtidig er norske myndigheter blitt mer åpne om den økte etterretningstrusselen i spesielt Nord-Norge.

Svein Vigeland Rottem
Svein Vigeland Rottem

Fellesnevneren her er den nordområdespagaten norske utenriksministere (og statsministre) må stå i når vi har Russland som naboland. Dette geografiske problemet kommer ikke Norge seg bort fra – noe statsminister Støre har gjentatt utallige ganger etter Russlands invasjon av Ukraina.

Samtidig sier utenriksminister Anniken Huitfeldt at «lav spenning i det høye nord bør fortsatt tjene som vår visjon». Men hvordan oppnår vi dette? På starten av mørketiden finnes det noen lyspunkt:

Nordisk sikkerhetspolitisk samarbeid: Helt siden Finland og Sverige ble EU-medlemmer i 1995, har Norden vært sikkerhetspolitisk splittet mellom Nato og EU. Krigen i Ukraina endrer på dette både i form av finsk og svensk Nato-medlemskap og at integreringen og samarbeidet mellom EU og Nato forbedres.

Dette er viktig for norsk sikkerhet, i nord: byrdefordeling, koordinering og samvirke med våre nordiske naboer vil kunne gi økt forsvarsevne, og dermed trygghet, for Norge.

Oppslutning rundt arktiske samarbeidsfora: Til tross for at samarbeidet med Russland i Arktisk Råd er satt på pause, er alle de vestlige arktiske statene, og for så vidt også Russland, enige om at dette samarbeidet ikke bør skrotes. En felles arktisk plattform for å forstå miljø- og klimaendringer i nord er avgjørende for å gi nødvendige innspill til hvilke tiltak som må til for å «redde» Arktis.

Så lenge halvparten av Arktis er russisk, er forskning i og om regionen amputert når Russland ikke er med. Hvordan Arktisk Råd vil se ut neste år er likevel helt i det blå. Men det er håp om gjenopptagelse av samarbeidet når krigen en gang tar slutt.

Alliert forståelse for norske posisjoner: Interessen for våre norske nordområder og for «Arktis» (alle lands områder nord for Polarsirkelen) har aldri vært større. Til dels er det en sammenblanding av ting som driver denne interessen: både politikere og mediene sauser sammen issmelting, ressurspotensial og stormaktspolitikk til en spennende historie som fenger. Denne sammenblandingen fører ofte til feilslutninger om hva som må gjøres i Arktis, og uttalelser om en nært forestående konflikt i nord over ressurser gjør seg gjeldende.

En konsekvens av den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa er også en økt interesse for, og forståelse av, nyansene i norsk sikkerhetspolitikk vis-à-vis Russland, i nordområdene. Norge kan bruke «nordområdediplomatiet» i vestlige hovedsteder for å få gjennomslag for norske syn og interesser.

Hvor skal regjeringen?

Den sittende regjeringen har imidlertid sagt lite om hva den ønsker å gjøre med «Norges viktigste strategiske satsingsområde» etter at forholdet til Russland er varig endret. Hvordan kan Norge være i førersetet for «fredsprosjektet» i nord? Kan et fornyet nordisk samarbeid spille en rolle? Tør Norge være tydelige, slik vi har vært med fiskerisamarbeid, på at miljøsamarbeid på lavere nivå med Russland over grensen burde gjenopptas?

Samtidig er dette den mest komplekse situasjonen Norge har stått i etter at nordområdesatsingen tiltok på 90-tallet. Vi som nordområdeforskere inviterer regjeringen til en debatt om nettopp de utenrikspolitiske veivalgene i nord. Det finnes ikke en krystallklar vei ut av uføre, men det finnes altså lyspunkter, og retningsvalg som må tas.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.