For en tid tilbake inntok makroøkonomene scenen i Fredrik Solvangs «Debatten». Temaet var innretningen av den økonomiske politikken i Norge, og spesielt om det nå er viktig og riktig å stramme til i finanspolitikken. Rådene fra økonomene sprikte i mange retninger og debatten har fortsatt i DNs spalter.
Det skal erkjennes at utgangspunktet for diskusjonen er en komplisert internasjonal situasjon. Den globale økonomien var på god vei ut av en kraftig nedgang som følge av koronapandemien da en ny krise inntraff: krig i Europa. De økonomiske utsiktene fremover er dermed svært usikre, selv om aktiviteten foreløpig holder seg godt oppe og arbeidsledigheten er lav i mange industriland.
Samtidig har ekstremt høye energipriser og sterk prisvekst på matvarer og en rekke innsatsvarer ført til at en lang periode med lav inflasjon internasjonalt er avløst av prisstigning langt over sentralbankenes måltall. Den høye inflasjonen virker i seg selv innstrammende gjennom nedgang i reallønn og budsjettrammer så lenge høy prisvekst ikke kompenseres.
Jeg hadde torsdag gleden av å lytte til Ida Wolden Baches første årstale. Talen handlet naturlig nok om utfordringer knyttet til den høye inflasjonen. Hun understreket at det er sentralbankens hovedansvar å sørge for at prisstigningen etter hvert kommer ned mot målet på to prosent. Samtidig legger Norges Bank i rentesettingen også vekt på utsiktene for produksjon og sysselsetting, i tråd med mandatet.
Hvor mye det er nødvendig å stramme inn i pengepolitikken, er påvirket av andre deler av den økonomiske politikken. Spesielt er pris- og lønnsdannelsen avgjørende for sentralbankens muligheter til å kontrollere inflasjonen. Dette var også et viktig poeng sentralbanksjefens årstale.
Hun trakk trådene tilbake til 1970-tallet, da gjentatte runder med krav om kompensasjon brakte økonomien inn i en lønns-prisspiral. Siden har man lært av disse erfaringene. Over tid vil den innenlandske kostnadsutviklingen bestemme inflasjonstakten. Jeg har tillit til partene i arbeidslivet også denne gangen er sitt ansvar bevisst.
Norges Banks styringsrente er nå 2,75 prosent, som trolig er nær et normalt nivå. At rentene har kommet opp fra nær null er bra for den finansielle stabiliteten. Fortsatt er rentene som låntagere betaler på sine lån lavere enn inflasjonen. Slik sett er pengepolitikken ikke veldig stram. Men husholdninger med lån merker nok at deres økonomi er blitt trangere. Oppbremsingen I boligmarkedet er også et klart tegn på at økte renter virker etter hensikten.
Rådgivende utvalg for finanspolitiske analyser har nylig kommet med sin rapport og sine vurderinger til regjeringen. Utvalget anerkjenner behovet for å ta ned bruken av oljepenger etter de omfattende støttetiltakene under koronakrisen, men sier samtidig at det i den nåværende situasjonen ikke er noe behov for å stramme til gjennom finanspolitikken. Dette virker fornuftig.
Argumentet styrkes ved at den faktiske innstramningen som ligger i budsjettopplegget for 2023 er vesentlig sterkere enn lagt til grunn i Nasjonalbudsjettet. Høy prisvekst innebærer at vedtatte budsjettrammer for sykehus og andre statlige etater ikke strekker til, og flere har varslet behov for å kutte i aktiviteten. Regjeringen har nå sagt at det kommer tilleggsbevilgninger i revidert budsjett for å kompensere for høyere prisvekst. Jeg synes det var på tide at regjeringen kom på banen.
Både i Norge og internasjonalt er rentene nå kommet opp på et mer normalt nivå og da kan pengepolitikken igjen ta et hovedansvar for å stabilisere økonomien, særlig med sikte på utsiktene for inflasjonen. Dermed kan finanspolitikken innrettes mot å oppfylle sin hovedoppgave, som er å sørge for finansiering av sentrale velferdstjenester. En slik arbeidsdeling mellom finans- og pengepolitikken var et viktig element da handlingsregelen ble innført i 2001.
I dagens krevende internasjonale verden nyter igjen Norge og staten spesielt godt av store inntekter. Samtidig har vi akkurat bak oss en pandemi, der ikke minst helsesektoren er blitt belastet utover det normale. Det er viktig å holde igjen på statens pengebruk. Men i dagens situasjon virker det som feil medisin å stramme inn på helsetilbud og andre sentrale offentlige oppgaver. Det vil kunne svekke oppslutningen om hovedlinjene i den økonomiske politikken som føres.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.