Økonomer er opptatt av det vi kaller for den reelle renten, altså renten minus inflasjonen. Hvis alle priser og lønninger stiger i takt med inflasjonen, er det bare den delen av renten som overstiger inflasjonen som bestemmer den virkelige kostnaden av å låne. Fra dette synspunktet har renten aldri vært lavere i moderne tid.

Med en rente på 2,5 prosent og en inflasjon på 6,5 prosent er den reelle renten på minus fire prosent. De lange rentene hare økt noe, men mindre enn styringsrenten.

Kjetil Storesletten
Kjetil Storesletten (Foto: UiO)

Det betyr at Norge faktisk fører en ekspansiv og stimulerende pengepolitikk. Og sentralbanken har ført en mindre aggressiv politikk enn andre sentralbanker, som Federal Reserve og ECB. Renten for amerikanske dollar, som vanligvis ligger under den norske renten, har til sammenligning økt med 4,25 prosent siden mars.

Hvorfor går sentralbankene så hardt til verks?

Svar: De er redd for at inflasjonen skal komme ut av kontroll, drevet av pris- og lønnsspiraler. Frykten i alle sentralbanker er å miste «ankerfestet». Det vil si at folk slutter å tro på inflasjonsmålet og i stedet forventer at inflasjonen og lønnsveksten vil bli høy uansett hva banken sier om sine mål. Da vil sentralbanken miste muligheten til gjøre noe med inflasjonen, og den må hente sleggen for få folk til å tro på dem, slik sentralbanksjef Paul Volcker gjorde i USA på 1980-tallet.

Læreboken har en enkel løsning: Store endringer i inflasjonen må bekjempes med svært aggressiv pengepolitikk. Jo mer aggressivt sentralbanken handler, desto mer troverdig vil inflasjonsmålet fremstå.

Problemet er at endringer i inflasjon er ofte veldig langvarige. Fra et faglig ståsted er dette et mysterium, og som makroøkonom må jeg innrømme at vi ikke har en tilstrekkelig god forståelse for hvordan inflasjonen beveger seg.

Da inflasjonen tok av i USA for ett års tid siden, så sentralbankene for seg at det skulle bli et kortvarig blaff. Årsaken til økt inflasjon var flaskehalser i transportkjeder, samt oppdemmet etterspørsel etter to år med koronapandemi, der folk hadde høye inntekter og mye sparing. I tillegg har vi blitt overrasket av høye energipriser og matpriser. Stimulerende pengepolitikk og finanspolitikk har også bidratt.

Tanken var at flaskehalsene ville forsvinne raskt og at effektene av oppspart etterspørsel ville ebbe ut. Derfor burde den økte inflasjonen forsvinne av seg selv i løpet av noen måneders tid. Altså ingen grunn til å kaste om på pengepolitikken.

Men som så mange ganger før ser den økte inflasjonen ut til å bli mer langvarig enn det man hadde trodd. Sentralbankene i USA og Europa har derfor trukket i nødbremsen.

For Norges del var den økte inflasjonen opprinnelig «importert» – det vil si at det var prisene på importerte varer som økte først. Men etter hvert har den «importerte» inflasjonen slått fullt inn på varer og tjenester produsert i Norge: Kjerneinflasjonen, altså inflasjonen unntatt prisendringer på energi og mat, var 5,7 prosent i oktober.

Og vi kan vente oss at inflasjonen vil slå inn for fullt på lønnsveksten til våren.

Fra Norges erfaringer med devalueringer på 1980- og 1990-tallet, er det et velkjent mønster at inflasjon og lønnsvekst følger tett etter (permanente) endringer i importert inflasjon. På kort sikt kan lønningene henge etter endringer i inflasjonen. Det er en viktig grunn til at folk misliker økninger i inflasjonen.

I Norge skjedde dette i år, fordi Teknisk Beregningsutvalg (TBU), som legger premissene for norske lønnsoppgjør, bommet stygt på forventet inflasjon. Så sent som i februar spådde de en prisøkning på skarve 2,6 prosent for 2022. I tråd med tidligere erfaringer vil endringer i inflasjonen over tid drive lønningene mot produktivitet av arbeidskraft (nominelt). Det vil si at økte priser vil i sin tur gi økte lønninger (så sant ikke produktiviteten og prisene samtidig faller, men det er det ingen som tror).

Hva da med de som sitter med store lån og bekymrer seg for høye renter?

Vi har et problem hvis overbelånte boligeiere, som dessuten har nytt godt av høy prisstigning på boliger de siste årene, skulle sette premissene og begrensningene for pengepolitikken. De mange som sitter med store boliglån – jeg er én av dem – har dessuten liten grunn til å sutre, fordi inflasjonen spiser opp lånet.

Dessuten kan arbeidere se frem til fete lønnsoppgjør fremover, der de vil få igjen for inflasjonen og vel så det.

Hva bør Norges Bank gjøre nå?

Det er svært usikkert hvor lenge den økte inflasjonen vil vedvare. SSB har nettopp oppjustert sin prognose for inflasjonen neste år til rundt fem prosent. Det er Norges Banks jobb å holde inflasjonen i sjakk, og det er klart at inflasjonsmålet på to prosent vil bli mindre troverdig jo lengre inflasjonen biter seg fast på et høyt nivå.

Norges Bank kan ikke miste ankerfestet. Renten må derfor settes opp, opp, opp.

De med store boliglån – jeg er én av dem – har liten grunn til å sutre, inflasjonen spiser opp lånet

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.