Vi hører mye om flaskehalser og forsyningsproblemer for tiden. DN skriver om databrikkemangel. Containerskip må vente ti-tolv dager på å komme til i de største havnene i USA. Energi og mye annet er blitt dyrere.

Er dette begynnelsen på varig høyere prisvekst, drevet av atten måneder med ekstremt ekspansiv pengepolitikk?

Øyvind Thomassen
Øyvind Thomassen

I verste fall kan den amerikanske sentralbanken Federal Reserve se seg tvunget til å heve renten betraktelig, med børskrakk som uunngåelig konsekvens. Har sentralbanksjefen Jerome Powell foreskrevet så mye av vidundermiddelet «kvantitative lettelser» at det ender med overdose?

Tilsynelatende gjelder det tilbudssiden: Det er oppstartsproblemer etter gjenåpningen – på samme måte som du kanskje fomler litt hvis du plutselig må få start på påhengsmotoren.

Men den andre forklaringen er at sentralbankenes pengetrykking har fått etterspørselen opp på et høyere nivå enn før korona. Dermed strekker ikke kapasiteten til, selv om tilbudssiden er tilbake der den var, og vel så det.

Produksjonen av databrikker hos TSMC, markedslederen i Taiwan, er en tredjedel høyere i siste kvartal enn for to år siden. USA største havn, Los Angeles, losset 16 prosent flere containere i september i år enn to år tidligere.

Løsrevne fakta, ja, men hvis de vitner om at forsyningsproblemene skyldes høyere etterspørsel enn før korona, er det større sjanse for at inflasjonen ikke forsvinner med det første, og at renten etter hvert må betydelig opp.

Derfor passer den første fortellingen, om oppstartsproblemer, bedre inn i sentralbankenes virkelighetsforståelse. Det er riktig å fortsette å trykke penger litt til, og ingen grunn til å frykte at inflasjonen blir varig, eller at punchbollen må tas bort fra aksjefesten med det første.

Oslo kommune har syv hundre tusen innbyggere. Den faktiske befolkningsøkningen i fjor var 3500. Men forestill deg at nettoinnflyttingen i stedet var femti tusen personer med samme kjøpekraft som dagens innbyggere. Alle ville trenge et sted å bo, så etterspørselen etter eksisterende boliger, og dermed prisnivået, ville skutt i været.

Dette tilsvarer ganske nøyaktig størrelsesordenen på Federal Reserves direkte tilskudd til etterspørselen etter amerikanske verdipapirer siden mars 2020.

Samlet markedsverdi av selskaper notert på amerikanske børser, amerikansk statsgjeld og gjeld i ikke-finansielle selskaper i USA er rundt 82.000 milliarder dollar.

Siden mars 2020 har Federal Reserve trykket 4240 milliarder nye dollar, altså mer enn tre norske oljefond etter dagens verdi, eller drøye fem prosent av verdien på alle amerikanske finansielle eiendeler nå. Som andel av markedsverdien av disse eiendelene i midten av 2020 snakker vi i hvert fall om syv-åtte prosent.

Sentralbanken har så brukt pengene til å kjøpe verdipapirer. Pengetrykkingen har i tillegg en multiplikatoreffekt, ved at banker som har god tilgang til finansiering, gir mer kreditt, som blant annet brukes til å kjøpe aksjer.

Poenget her er at det er sentralbanken som har drevet aksjekursene til rekordnivåer. Hvis tiltagende inflasjon skulle tvinge Federal Reserve til å strupe tilgangen på kreditt i økonomien, kan vi forvente et kraftig fall i aksjemarkedene.

I hvert fall siden Black Monday i 1987 har Federal Reserve hatt stor suksess med å senke renten straks aksjekursene faller.

Men da sentralbankene etter finanskrisen i 2008 begynte med saftige støttekjøp av verdipapirer, var det mange som ikke lot seg lure av det fantasifulle navnet. Kvantitative lettelser var bare god gammeldags pengetrykking. Og som nobelprisvinner Milton Friedman hadde vist, fører det bare ett sted – til inflasjon.

Neste skritt er da at sentralbanken må få en stopp på det hele ved å sette renten høyt nok til å forårsake nedgangstider, som i 1979–81.

Men inflasjonen dukket ikke opp. Kvantitative lettelser ble dermed gåsen som bare fortsatte å legge gullegg. Uansett hvor galt det går, enten det gjelder finanskrise eller korona, er det bare et spørsmål om å pøse nok penger inn i systemet.

Riktignok blir de rike enda rikere enn før, men folk kan ikke klage, siden alternativet er nedgangskonjunktur og arbeidsledighet.

Nå er det store spørsmålet om Jerome Powell har gått for langt. Erfaringene fra finanskrisen gjorde det selvsagt fristende å virkelig gi gass denne gangen. Men var det hybris å tro at nye penger kunne løse alle problemer? Burde han ha nøyd seg med noen hundre milliarder istedenfor 4240 milliarder?

Ikke godt å si.

Svaret vil antagelig begynne å avtegne seg i inflasjonstallene det neste halvåret. I mellomtiden skal Federal Reserve avgjøre om den snart skal slutte å kjøpe verdipapirer hver måned for 120 milliarder nytrykte dollar, cirka ni prosent av Oljefondet.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.