Er Norge inne i en lønns- og prisspiral, der inflasjonen sprer seg til lønninger og lønnsøkninger i sin tur gir høyere inflasjon?
Hvis all inflasjon skyldes at prisene på importvarer øker og denne inflasjonen ikke spres til lønninger, er svaret nei.
Hvis lønnsinflasjonen tiltar, er svaret ja.
Lønnsinflasjon betyr at lønningene øker mer enn produktiviteten, altså at lønningene øker mer enn verdien av det arbeidskraften skaper. Ifølge Teknisk Beregningsutvalg var lønnsveksten i fjor på mer enn fire prosent.
Dette tallet stemmer godt med tall fra Nasjonalregnskapet: Arbeidsinntektene økte med åtte prosent i fjor mens antall timer økte med fire prosent, altså en økning i gjennomsnittlig timelønn på rundt fire prosent. Men total verdiskaping i Norge (i volum) økte bare med 3,3 prosent i fjor.
Det betyr at vi produserte litt mindre reelle verdier per time i 2022 enn i 2021. Altså en negativ produktivitetsvekst.
Lønnsinflasjonen i Norge var derfor godt over fire prosent i fjor. Det at inflasjonen viser seg i lønninger er et tegn på en tiltagende lønns- og prisspiral.
SSB hevder at inflasjonen er helt og holdent importert. Denne påstanden er ikke forenlig med en lønnsinflasjon på fire prosent.
Kan norsk lønnsdannelse redde oss?
LO-leder Peggy Hessen Følsvik har sagt at årets lønnsoppgjør må «bevare kjøpekraften» for arbeiderne. Ifølge Norges Banks rapport fra regionalt nettverk (nr. 1/2023), forventer bedriftene en kraftig lønnsvekst også i 2023, der « … økte levekostnader trekker opp lønnsforventningene.»
Dette er et skoleeksempel på en lønns- og prisspiral.
Sjeføkonomene i LO og NHO, Roger Bjørnstad og Øystein Dørum, har hevdet at den tiltagende inflasjonen i Norge er et mindre problem for Norge enn for andre land, fordi vi har en fin frontfagsmodell der partene i arbeidslivet tar ansvar og vil sørge for at inflasjonen holdes under kontroll.
Etter mitt syn er det motsatt: Frontfagsmodellen er en oppskrift for økt lønnsinflasjon.
Frontfagsmodellen for lønnsdannelse betyr at lønnsoppgjøret starter med at konkurranseutsatt industri forhandler lønnsøkninger og at innenlandske næringer bruker dette forhandlingsresultatet som en mal. Dette systemet ble utviklet i Norge for å håndtere en verden med fast valutakurs.
Frem til 2001, mens valutakursen var fast, måtte Norges Bank bruke renten utelukkende for å «forsvare» kronekursen. Den gang ville høy lønnsinflasjon svekke norsk konkurranseevne og ta knekken på konkurranseutsatt industri. Derfor var det så viktig at lønnsøkningene i konkurranseutsatt industri alltid måtte være i tråd med produktivitetsveksten og dermed holde lønnsinflasjonen i sjakk.
At konkurranseutsatt industri forhandlet først, var en god løsning på problemet.
Men nå som vi har en flytende valutakurs og Norges Bank styrer etter et inflasjonsmål, er frontfagsmodellen problemet og ikke løsningen.
I dag har vi en historisk svak krone. Det betyr at konkurranseutsatt industri har svært god konkurranseevne, fordi prisen industrien må betale for arbeidskraft har økt mye mindre enn prisene på import- og eksportvarer. Frontfagsmodellen skulle derfor tilsi at vi burde få et klekkelig godt lønnsoppgjør for konkurranseutsatte næringer til våren.
Det kan kanskje tenkes at partene i arbeidslivet klarer å holde massene i ro og få LOs medlemmer i konkurranseutsatt industri til å akseptere et svakt oppgjør – selv om pengene fosser inn for konkurranseutsatte bedrifter. Men jeg er glad det er Norges Bank og ikke partene i arbeidslivet som til syvende og sist sitter med ansvaret for å hindre en lønns- og prisspiral.
For Norges Bank er oppskriften for å bryte lønns- og prisspiralen enkel: Øk renten!
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.