Anita Hoemsnes' kommentar i DN 9. februar postulerer tvilsomme sammenhenger om lønnsdannelsen for å forsvare at DN og NHO har støttet de aggressive renteøkningene fra Norges Bank.
Jeg opplever at Norges Bank først og fremst mener prisene fra utlandet smitter til norsk prisvekst gjennom forventningsdannelsen – at aktørenes forventede generelle prisvekst fører til faktiske prisøkninger på hver enkelt vare og tjeneste, og også til økte lønnskrav i lønnsforhandlingene.
Den begrunnelsen tar jeg avstand fra. Empirisk forskning viser at den er feil.
Vi trenger å bringe debatten om rentesettingen inn på et mer konstruktivt spor.
Da gjenstår spørsmålet om den lave ledigheten kan begrunne renteøkningene, og gjerne i kombinasjon med at bedriftene bruker anledningen importert prisvekst gir til å øke prisene enda mer. Vil de økte overskuddene da føre til at de ansatte krever sin andel gjennom høyere lønnskrav enn i industrien – som er frontfaget i den norske lønnsdannelsen og som på grunn av at de deltar i den internasjonale konkurransen ikke har den muligheten?
I så fall får vi pris-lønnsspiraler. Løsningen for å hindre dette blir i så fall å bruke renten til å øke ledigheten for å stagge lønnskravene.
Hoemsnes bruker lønnsstatistikken for 2022 til å argumentere for at slik er det. Hun trekker frem den svært høye lønnsveksten i enkelte sektorer, som olje- og kraftbransjen og finansnæringen. Det som er helt tydelig, er at disse sektorene har hatt svært god lønnsomhet i 2022, og blant annet har kunnet betale ut store bonuser og lønnstillegg til enkelte ansattegrupper.
Dette er imidlertid ikke unikt nå som prisveksten er høy og ledigheten lav. Det har bransjene alltid gjort, også når prisveksten var svært lav og under Norges Banks inflasjonsmål, og når ledigheten var høy. I perioden 2012–2021 var for eksempel samlet lønnsvekst innen finanstjenester mer enn ti prosentpoeng høyere enn i industrien.
Hva så med lønnsveksten i industrien, som ifølge lønnsstatistikken endte på 5,4 prosent, hvorav 0,5 prosentpoeng var økte bonusutbetalinger? Dette er jo langt over de 3,7 prosentene vi anslo i lønnsoppgjøret. Men det er også langt over resten av norsk økonomi som i gjennomsnitt landet på 4,6 prosent.
Lønnsveksten i industrien i fjor er i tråd med frontfagsmodellen, i motsetning til hva Hoemsnes synes å tro. Modellen går ut på at det skal legges vekt på industribedriftenes lønnsomhet – også i de lokale forhandlingene, som er en integrert mekanisme i frontfagsmodellen.
I fjor var det svært god lønnsomhet i store deler av industrien.
Det er selvsagt et problem at vi bommet på anslaget. Det er et problem for lønnsfordelingen innad i industrien, fordi de uten lokal uttelling ikke tar del i verdiskapingen. Og, det er et problem for lønnsfordelingen mellom sektorer, fordi de gruppene som disiplinert følger anslaget taper lønnsmessig.
Dette er et problem for frontfagsmodellens oppslutning, men i seg selv ikke for dens evne til å hindre pris-lønnsspiraler.
Svekkes oppslutningen, svekkes imidlertid også priskontrollen. Derfor er det så viktig at det er de sentrale lønnsforhandlingene som henter ut den gjennomsnittlige lønnsomheten i industrien, og at vi treffer på anslagene fra de lokale forhandlingene.
Det er bare slik alle arbeidstagere får ta del av verdiskapingen. Det skal vi sørge for i år.
Selv om jeg har vært kritisk til Norges Banks aggressive rentesetting, støtter jeg engasjert opp om økonomisk styring. Det er en av pilarene i den norske modellen, og frontfagsmodellen trenger styring av realøkonomien. Gjør vi det, tar frontfagsmodellen seg av prisveksten på en fleksibel og tillitsbasert måte.
Det innebærer at vi trengte renteøkninger i den situasjonen vi hadde i fjor, med svært høy etterspørsel i økonomien og problemer med å rekruttere ansatte i flere bransjer.
Men vi trengte ikke de ekstra renteøkningene.
Frontfagsmodellen hadde tålt fjorårets ledighetsnivå. Sentralbanken har et mandat om å sikre høy sysselsetting, men likevel refereres det stadig til et «stramt arbeidsmarked» for å begrunne renteøkninger. Dette resonnementet hviler på en utdatert teori om at lav arbeidsledighet fører til inflasjon, den såkalte Phillips-kurven. Den teorien er blitt avkledd av diverse økonomer i DNs spalter den siste tiden.
Det er tvert imot bra at det er vanskelig å rekruttere arbeidskraft. Det betyr at vi nærmer oss målet om full sysselsetting. Det betyr også at bedriftene må investere i økt produktivitet, blant annet ved å satse på mer etter- og videreutdanning og å inkludere flere av de nær 200.000 som er registrert med nedsatt arbeidsevne.
Press i arbeidsmarkedet er ikke ensbetydende med inflasjonspress. Frontfagsmodellen tåler og trenger press i arbeidsmarkedet. Spørsmålet er om presset på frontfagsmodellen er for stort.
Svaret på det er at dette ikke er en gitt størrelse. Det avhenger av de sentrale tariffavtalenes stilling i arbeidslivet, deres normsettende rolle og hvor mange av de reelt arbeidsledige vi lykkes med å inkludere i arbeidslivet.
Ambisjonsnivået må imidlertid være høyt. Gevinsten ved lav ledighet er så stor at vi må se bevis på at frontfagsmodellen har mistet sin koordinerende evne før vi forlater målet om full sysselsetting og heller møter økt inflasjon ved å drive ledigheten opp.
Det holder ikke med synsing, antagelser, anekdotiske historier, teoretiske resonnementer eller kortsiktige utslag. Kun bevis på vedvarende svikt i frontfagsmodellen holder, og da må alternativet heller være å styrke modellen enn å drive arbeidsledigheten oppover.
Den økonomiske politikken må legge til grunn en slik forståelse av frontfagsmodellen, fordi partene i arbeidslivet forvalter frontfagsmodellen med en slik forventning til den økonomiske politikken. På den måten er alle tre elementer i den økonomiske styringen av norsk økonomi knyttet sammen – rente, statsbudsjett og lønnsdannelsen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.