Debatten omkring tilsetjinga av ny sentralbanksjef har til no hatt eit for snevert fokus på uavhengigheit. Så sjeldan som sentralbank og pengepolitikk blir toppsak i det offentlege ordskiftet, er dette eit tapt høve til å diskutere kva slags sentralbank vi treng for å møte dei økonomiske utfordringane som venter norsk økonomi i tiåra framover og kven som då er best skikka til å leie den.
Sentralbankar byrja som private institusjonar, med aksjonærar og profittmotiv, og var formelt uavhengige. Likevel var det i periodar stor grad av politisk styring av sentralbankar. Opp gjennom sin 400 år lange historie har sentralbankar spelt ei viktig rolle i finansiering av krigføring, industrialiseringsprosesser, hatt ei tung rolle i kredittpolitikken og ikkje minst i handsaminga av økonomiske kriser.
Etter den store depresjonen på 1930-talet, som mange skulda sentralbankane for, vart sentralbankane gjort om til statlege institusjonar utan formell uavhengigheit.
1970-talets store økonomiske problem i rike, vestlege land var høg og vedvarande inflasjon. For å få kontroll over inflasjonen snevra sentralbankane inn pengepolitikken. Prisstabilitet var no det primære målet og skulle prioriterast over andre mål som sysselsetting. Andre typar pengepolitiske og kredittpolitiske verktøy vart i stor grad lagt bort, og sentralbankane intervenerte mindre i økonomien enn dei hadde gjort tidlegare.
Samstundes som denne politikkendringa fann stad, blei det utvikla teoriar i økonomifaget som sa at den beste måten å forplikte seg til låg og stabil inflasjon på var å gjere sentralbankar uavhengige. Etterkvart som dette synet blei dominerande, vart sentralbankmandat i mange land endra i retning av å gjere sentralbankane meir formelt uavhengig.
Mandata lovfesta i større grad pengepolitikken som allereie var innført, og dei formaliserte prisstabilitet som hovudmål og styringsrenta som det primære verktøy. I byrjinga såg dette ut til å vere ei stabil og god løysing.
Men så kom den globale finanskrisa i 2008 og det vart tydeleg at den tilsynelatande stabile perioden med relativ låg inflasjon hadde skjult oppbygginga av ei enorm finansboble.
Sentralbankane måtte igjen fokusere på å handtere kriser og sikre økonomisk vekst og innsåg raskt at renteverktøyet ikkje var nok. Sentralbankane byrja med storstilt innovasjon i såkalla «ukonvensjonell pengepolitikk» - meir langvarige likviditetstiltak som lika på lån, negative renter, valutaswaps og framfor alt kvantitativ letting («QE»). Sentralbankane i USA, England og EU, saman med ei rekkje andre byrja med omfattande aktivakjøp.
Dei kjøpte statsobligasjonar, føretaksobligasjonar, strukturerte gjeldsprodukter og i Japans tilfelle også aksjar. Tiåret etter finanskrisa var prega av vedvarande låg vekst og deflasjon og dei skjønnsbaserte sentralbankintervensjonane haldt fram.
Koronapandemien førte til ei ny bølgje av sentralbankintervensjon. Til saman har dei seks største sentralbankane kjøpt verdipapir for rundt 20.000 milliardar dollar. Sjølv om Noregs Bank ikkje har gjort «QE» enno, har denne pengepolitikken endra dei finansmarknadene som også Noregs Bank opererer i.
Desse radikale endringane i sentralbanken si rolle i økonomien har ført til ein livleg debatt både i sentralbankar, i akademia og i internasjonale media.
- Er dette den «nye normalen», og kva betyr det i så fall?
- Er det lenger mogleg å skilje tydeleg mellom pengepolitikk på den eine sida, og industri- og finanspolitikk på den andre?
- Er dei kausale modellane mange sentralbankar opererer med for å forstå inflasjon eigentleg korrekte?
- Kva rolle spelar pengepolitikken i å auke ulikskap og skape bustadbobler?
- Om sentralbankar kan trykke billion etter billion med friske pengar og bruke desse til å kjøpe opp store delar av finansmarknadane med mål om å stimulere til økonomisk vekst, kan desse verktøya også brukast til å fremje andre økonomiske mål som fellesskapet vedtar, framfor alt det grøne skiftet?
- Er likviditetstiltaka til sentralbankane marknadsnøytrale, eller fungerer i praksis pantereglane slik at marknader for såkalla «brune obligasjonar» blir subsidiert og oppretthaldt?
- Bør kredittpolitikk og direkte gjeldsfinansiering igjen bli ein normal del av den pengepolitiske verktøykassa for å handtere økonomiske konsekvensane av pandemiar og klimakrise?
Dette er spørsmål som den nye sjefen av Noregs Bank og dei som tilsett hen saman, kjem til å måtte finne gode svar på i åra som kjem.
Er det lenger mogleg å skilje tydeleg mellom pengepolitikk og industri- og finanspolitikk?
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.