«America is Back» sa Joe Biden da han lanserte kandidatene til de sentrale utenriks- og sikkerhetspolitiske posisjoner i sin administrasjon. Og med Tony Blinken som utenriksminister, Jake Sullivan som sikkerhetspolitisk rådgiver og Lloyd Austin som forsvarsminister viser Biden at han har som intensjon å gjenopprette USAs internasjonale lederrolle ved å vektlegge allianser og samarbeidsordninger.
For USAs venner er dette nettopp de signaler man ønsker seg, og hos mange av dem er nå blitt skapt en forventning om at Biden raskt vil føre amerikansk utenrikspolitikk tilbake på velkjente spor.
Men som stormingen av kongressbygningen viste med all tydelighet, så overtar imidlertid Biden et USA i dyp politisk krise. Dette vil begrense hans utenrikspolitiske handlingsrom. De politiske motsetningene er nå så bitre at de utgjør en alvorlig trussel mot landets evne til å fatte beslutninger og til å utforme en strategi for å håndtere de store utfordringer som man står overfor. Det er således ikke bare Trumps skyld at USA i håndteringen av korona-pandemien nærmest har fremstått som en «failed state». Det som gjør situasjonen ekstra alvorlig er at polariseringen bunner i grunnleggende kulturelle og økonomiske motsetninger som vil ytterligere svekke styringsevnen om man ikke makter å dempe dem.
USA befinner seg i en overgang fra et land dominert av hvite til et genuint multikulturelt samfunn. I denne endringsprosessen har det oppstått sterke motsetninger mellom de som vil bevare det gamle USA og de som representerer det nye. Trump vant presidentvalget gjennom å spille på disse motsetningene, og har i hele sin presidenttid utnyttet dem mest mulig: Dette har bidratt til å gjøre konflikten ytterst farlig, og har medført at partiene har havnet på hver sin side i en opprivende kulturstrid.
Samtidig har de økonomiske forskjellene gjennom flere tiår blitt stadig større, noe som særlig har rammet den hvite middelklassen, som har opplevde uinnfridde forventninger, tapte arbeidsplasser, og en sosial nedtur. Man har dermed fått et voksende utenforskap hos den gruppen som mer enn noen andre utgjorde det kontinuitetsbærende limet i det amerikanske samfunnet. Disse forholdene har medført utbredt mistillit til den politiske og økonomiske eliten og voksende grobunn for høyrepopulisme. Et utslag av alt dette er betydelig velgermotstand mot internasjonale forpliktelser, og ganske spesielt mot ressurskrevende militære engasjement. Dette har kommet klart til uttrykk gjennom den store støtten til Trump og Sanders. Tyngdepunkt i den amerikanske utenrikspolitiske debatten har således blitt forskjøvet, slik at grunnlaget for den tradisjonelle aktivistlinjen er i ferd med å forvitre.
Det er derfor tvingende nødvendig for Biden å prioritere disse innenrikspolitiske utfordringene. For makter man ikke å gjøre noe med disse forholdene, vil USA heller ikke kunne opptre med tyngde internasjonalt, noe som er helt nødvendig for å håndtere så vel klimaspørsmål som Kinas voksende maktposisjon. Biden må rett og slett få USAs politiske beslutningsprosess til å fungere. Det kan bare skje gjennom å bygge bro over motsetningene og ved å gjenreise folks tillit til politikerne. Dette forutsetter en økonomisk politikk som løfter middelklassen og reduserer de store forskjellene. Derfor blir det umulig for Biden å føre en utenrikspolitikk som ikke tar hensyn til taperne av globalisering, noe som vil påvirke USAs opptreden og ambisjonsnivå i internasjonale institusjoner. Gjennom sitt program «Build Back Better» viser Biden at han er klar over nødvendigheten av en slik nasjonal økonomisk strategi.
De store utfordringene som Biden står overfor på hjemmebane gjør at man ikke kan forvente at USA etter presidentskiftet vil tre inn i sin tradisjonelle lederrolle. Det er i stedet overveiende sannsynlig at Biden vil videreutvikle det man så tegn til allerede under Obama, nemlig en betydelig vekt på internasjonal arbeidsdeling og en styrking av kollektive ordningenes ansvar, slik at USA kan redusere sin egen ressursbruk, ikke minst når det gjelder militære engasjement. Man deler med andre ord langt på vei Trumps intensjon, men da med den klare forskjell at dette skal oppnås gjennom økt vekt på fellesinstitusjoner, og ikke amerikansk alenegang. Dette betyr at USA under Biden vil opptre med en helt annen og positiv grunnholdning til sine allierte enn det man har vært vitne til under Trump.
Men skal Biden lykkes med en nødvendig innenrikspolitisk snuoperasjon blir det avgjørende at USAs allierte forstår de prioriteringer Biden må anlegge, og være innstilt på å ta et større ansvar i de kollektive ordningene. For det er gjennom å gi Biden mulighet til å sette USA på rett kurs at det mulig for landet over tid på nytt kan fylle rollen som verdenspolitikkens stabiliserende referansepunkt.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.