Siden Line Lium Gjævert kjøpte leilighet for drøyt et år siden, har renten blitt satt opp åtte ganger (DN 5. mai). Hun er ikke alene om det. Men kan Gjævert og andre låntagere nekte å betale hvis renten settes ytterligere opp, og til med å kreve tilbakebetaling for tidligere rentehopp?
Ja, det kan faktisk bli konsekvensen av to saker som nå skal behandles av Efta-domstolen.
De aller fleste boliglån her til lands har flytende rente. Høyere styringsrente fører til dyrere boliglån, uten at innskuddsrenten nødvendigvis settes opp tilsvarende.
Det er blitt påpekt, for eksempel av Gisle James Natvik til E24, at det ikke bør være noen automatikk i banken at drar inn større overskudd på grunn av renteendringer. Men dette ser vi likevel, illustrert ved den siste tidens oppslag om DNBs «rentefest».
Norske banker har stor frihet til å endre renten på lån og innskudd. Etter typiske standardvilkår kan for eksempel boliglånsrenten endres når det er «saklig begrunnet ut fra hensynet til kredittgivers inntjenings- evne på sikt», når «endringer på kredittkundens hånd gjør at kreditten medfører betydelig økt risiko for kredittgiver», og selvfølgelig ved endringer i pengemarkedsrenten.
Banken kan altså justere rentene omtrent som den vil underveis. Det eneste motmiddelet forbrukerne har når banken kommanderer at renten skal flytte på seg, er å forhandle, prute og eventuelt bytte bank – noe vi i liten grad gjør.
I DN 7. mai tar Morten Andreas Meyer til orde for mer konkurranse og større gjennomsiktighet i markedet for boliglån. Nå kan det imidlertid vise seg at den vanlige norske boliglånskontrakten faktisk er lovstridig.
Hos Efta-domstolen ligger nemlig to saker om islandske boliglånsavtaler. Efta-domstolen skal ta stilling til om den typen standardvilkår som gir bankene mer eller mindre fritt spillerom til renteendringer etter eget skjønn, er i tråd med boliglånsdirektivet.
Fra forbrukerne i saken menes det at direktivet forbyr kontraktsvilkår med en mekanisme der banken med en generell henvisning til markedsforhold, styringsrente eller pengekravsrente kan sette en ny rente etter eget skjønn. Kontrakten skal etter deres syn gi en mer konkret og etterprøvbar renteendringsmekanisme.
Både Eftas overvåkningsorgan (Esa) og Europakommisjonen har i sine skriftlige innlegg anbefalt at forbrukerne skal høres med sine påstander. Dette i motsetning til innlegget fra norske myndigheter, som blant argumenterer med at sunn konkurranse mellom bankene er en tilstrekkelig pisk til å holde rentene nede.
Dersom Efta-domstolen avsier en dom i forbrukernes favør, vil bankene i Norge antagelig måtte endre kontraktspraksis.
Dommen vil også kunne få betydning for om flytende rentevilkår, slik det praktiseres av norske banker, er ugyldig etter det såkalte forbrukeravtaledirektivet.
I så fall vil Gjævert og andre norske boliglånskunder kunne ha rett til betydelige tilbakebetalinger for den siste tidens rentehopp, og dessuten kunne motsette seg ytterligere hevinger.
Etter vårt syn er det betydelige argumenter i EU-domstolens praksis for at nettopp dette er tilfellet.
Det er all grunn – både for banker og folk flest – til å vente i spenning på Efta-domstolens svar på de to foreleggelsene fra Island.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.